nimet breadcrumb-navigoinnissa
Eine eller einer (Juniperus communis), òg kalla brisk, brake, sprake, bruse, eine(r)busk og eine(r)bærbusk, er eit litevore bartre av sypressfamilien med varierande vekstform. Eine har aromatisk, kompakt og sterk ved med bork av utprega baststruktur. Veden er veleigna til småhusflid. Einebær blir mykje bruka til krydder – særleg til viltretter, pinnekjøt og til brennevinet sjenever (gin).
Eine kan anten ha form som busk eller tre. Planten kan bli opptil 10 meter høg, men er som oftast lågare. Rotplanten er fleirstamma og forgreinar seg nede ved bakken. Greinene peiker oppover, og krona er kjegle- eller søyleforma. Eine kan også danna tuebestandar eller ha form som ein rund busk. På fjellet kan planten ha ei krypande form.
Nålene står i trekopla kransar om greina. Dei er harde og stikkande. Hannblomane er gule, hoblomane grøne. Planten ber små kongler som utviklar seg til mogne blå einebær i løpet av 2–3 år.
Planten er særbu med hann- og hokongler på separate individ. Frøa blir spreidde av dyr. Hannblomane er gule, medan hoblomane er 1–3 mm store grøne kongler. Begge blomane står plassert i bladhjørna, normalt som særbu på kvar sin plante.
Eine har nokre underartar:
Begge underartane har 22 kromosom (2n).
Vanleg eine veks i det nordlege Europa, medrekna Skottland og Nord-England, i tillegg til Sibir. Han har spisse og slanke nåler. Busken eller treet kan bli inntil 15 meter høgt. Nålene er inntil 2 cm lange og sprikjande, og har eit smalt, blåkvitt band av spalteopningar på oversida. Han veks på tørr hei og i tørr skog, opp til tregrensa. I Norden er utbreiingsområdet nesten heile Noreg, Finland, Danmark, Færøyane og Sverige, og alle kystområda på Island. Han veks derimot ikkje på Svalbard.
Fjelleine er låg og krypande, og veks på heile den nordlege halvkula – hos oss i høgareliggjande strok opp til 1 730 moh. i Lom i Oppland. Blada er båtforma og ikkje særleg spisse. Nålene er innoverbøygde, og inntil 1,5 cm lange. Det kvite bandet av spalteopningar på oversida av nålene er om lag dobbelt så breitt som dei grøne kantane langs bladkanten. I Norden veks han i fjellstroka av Noreg og Sverige, på Jylland, det nordlege Sjælland og på Bornholm.
Einebær er bruka som krydder i samband med viltretter og pinnekjøt, og stundom òg i andre matretter. Dei blir stundom bruka som smakstilsetjing i brennevin. Sjenever (òg kalla gin) er smaksett med einebær.
Brekte pinnar av eine blir lagde nedst i gryta når ein dampar pinnekjøt blant ein del vestlandsfamiliar. Desse pinnane hjelper til å halda kjøtet ute av vatnet, og dei gjev i tillegg pinnekjøtet ein lett aroma av eine. Ein kan òg leggja til nokre einekvister med bar og bær på for ekstra smak.
Eine er sterk, fleksibel og sein til å rotna og eignar seg dermed godt til tilverking av ulike reiskapar og børnskap som lyt tola vêr og vind. På Nordmøre vart fiskekrokar av eine bruka til relativt moderne tid, og munnlege tradisjonar om dette vart nedskrivne på 1800-talet.
Rettvaksne, berkte eineemne eignar seg godt til staur. På grunn av liten tilgang på rette emne er det ikkje så vanleg å bruka eine til vanleg gjerdestaur, men einestaurar er tradisjonelt ein del bruka som hesjestaur, og dei er spesielt veleigna som kornstaurar.
Nokre stader på Vestlandet blir einekvister tradisjonelt bruka til brakekledning – ein byggjeteknikk der eit rammeverk i stavverk eller bindingsverk blir tett utfylt med ein grov vevnad av uberkte einekvister med bar. Brakekledning er mest bruka i samband med uthus som naust, løer og utløer.
Ettersom eine er ein vanleg busk i Noreg, har han gjeve namn til fleire stader i Noreg, som Briskeby, Einerhaugen og Enerhaugen. Planten har derimot ingenting å gjera med mannsnamnet Einar.
Eine eller einer (Juniperus communis), òg kalla brisk, brake, sprake, bruse, eine(r)busk og eine(r)bærbusk, er eit litevore bartre av sypressfamilien med varierande vekstform. Eine har aromatisk, kompakt og sterk ved med bork av utprega baststruktur. Veden er veleigna til småhusflid. Einebær blir mykje bruka til krydder – særleg til viltretter, pinnekjøt og til brennevinet sjenever (gin).
Einer (Juniperus communis) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Einer kalles også brisk (dialektalt bresk), brake, sprake, bruse, eine(r)busk, eine(r)bærbusk eller enebærbusk (tidligere også ener, jf. Enerhaugen). Bærene kalles einerbær eller e(i)nebær.
Planten kan enten ha form som en busk eller et tre og blir normalt maksimalt 10–12 meter høy. Som oftest blir den mye lavere, men av og til kan den også blir høyere. Glenne-eineren i Idd (Halden kommune) ble målt til cirka 17,5 m i 1970 og skal være Skandinavias største einer.[1] Rotplanten er flerstammet og forgreiner seg nede ved grunnen. Greinene peker oppover, og kronen er kjegleformet eller har søyleform. Men den kan også danne tuebestander, eller ha form som en rund busk.
På fjellet kan den ha en krypende form. De små konglene, eller «bærene», som planten bærer, kan brukes som matingrediens, som krydder og smakstilsetning i brennevin. Det danske tobakksfirmaet V2 Tobacco bruker det til og med som smakstilsetning i snus. Konglene utvikler seg til einerbær, og de er først helt grønne eller blågrønne, men blir blå i løpet av 2-3 års full modning. Hannblomstene er gule, hunnblomstene grønne. Nålene står i trekoplete kranser om greinen. De er harde og stikkende.
Planten er særbu med hann- og hunnkongler på separate individer. Frøene spres med dyr. Hannblomstene er gule, mens hunnblomstene er 1–3 mm store grønne kongler. Begge blomstene står plassert i bladhjørnene, normalt som særbu på hver sin plante.
Einer har noen underarter:
Begge underartene har 22 kromosomer (2n).
Vanlig einer vokser i det nordlige Europa inklusive Skottland og nordlige England, samt Sibir. Den har spisse og slanke nåler. Busken eller treet kan bli inntil 15 meter høyt. Nålene er inntil 2 cm lange og sprikende, og har et smalt, blåhvitt bånd av spalteåpninger på oversiden. Den vokser på tørr hei og i tørr skog, opp til tregrensa. I Norden dekker dens leveområder nesten hele Norge, Finland, Danmark, Færøyene og Sverige, og alle kystområder av Island. Den vokser derimot ikke på Svalbard.
Fjelleiner er lav og krypende, og vokser på hele den nordlige halvkule – hos oss i høyereliggende strøk opp til 1.730 moh. i Lom i Oppland. Bladene er båtformet og ikke særlig spisse. Nålene er innbøyde, og inntil 1,5 cm lange. Det hvite båndet av spalteåpninger på oversiden av nålene er om lag dobbelt så bredt som de grønne kantene langs bladkanten. I Norden vokser den i fjellstrøkene av Norge og Sverige, samt i Jylland, nordlige Sjælland og på Bornholm.
Einerbær
Einer (Juniperus communis)
Fjelleiner fotografert i Bulgaria
Fjelleiner fotografert i Rondane
Einer på Mølen ved Larvik
Einer (Juniperus communis) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Einer kalles også brisk (dialektalt bresk), brake, sprake, bruse, eine(r)busk, eine(r)bærbusk eller enebærbusk (tidligere også ener, jf. Enerhaugen). Bærene kalles einerbær eller e(i)nebær.
Planten kan enten ha form som en busk eller et tre og blir normalt maksimalt 10–12 meter høy. Som oftest blir den mye lavere, men av og til kan den også blir høyere. Glenne-eineren i Idd (Halden kommune) ble målt til cirka 17,5 m i 1970 og skal være Skandinavias største einer. Rotplanten er flerstammet og forgreiner seg nede ved grunnen. Greinene peker oppover, og kronen er kjegleformet eller har søyleform. Men den kan også danne tuebestander, eller ha form som en rund busk.
På fjellet kan den ha en krypende form. De små konglene, eller «bærene», som planten bærer, kan brukes som matingrediens, som krydder og smakstilsetning i brennevin. Det danske tobakksfirmaet V2 Tobacco bruker det til og med som smakstilsetning i snus. Konglene utvikler seg til einerbær, og de er først helt grønne eller blågrønne, men blir blå i løpet av 2-3 års full modning. Hannblomstene er gule, hunnblomstene grønne. Nålene står i trekoplete kranser om greinen. De er harde og stikkende.
Planten er særbu med hann- og hunnkongler på separate individer. Frøene spres med dyr. Hannblomstene er gule, mens hunnblomstene er 1–3 mm store grønne kongler. Begge blomstene står plassert i bladhjørnene, normalt som særbu på hver sin plante.
