Solenopsis invicta er en maurart i underfamilien Myrmicinae, hvis arter vanligvis har en velutviklet stikkebrodd. Sammen med flere andre Solenopsis-arter går den under navnet brannmaur eller tilsvarende på andre språk fordi stikket etterlater en brennende svie. Flere maurarter har invadert USA etter å ha blitt innført fra Sør-Amerika, og S. invicta er mest utbredte av disse. Siden 1930-årene har den vist seg i stand til å spre seg hurtig og etablere svært store bestander. I tillegg til USA (hvor den har spredt seg til alle sørlige delstater) har den etablert seg i bl.a. Australia, Taiwan og Kina.
Arten er rødbrun, med mørkere bakkropp, men med noe fargevariasjoner, og gamle arbeidere er gjerne mørkere enn unge. Som hos mange maur er kjønnsindividene til dels betydelig større enn arbeiderne. Dronningene kan bli over 1 cm, mens arbeiderne måler 3–7 mm. Arbeiderne opptrer i tre størrelser. Antennene er kølleformet og har ti ledd, hvorav køllen utgjør to. Pedicelet har to ledd. Et iøynefallende kjennetegn, iallfall i USA, er at hvis en forstyrrer en tue, vil rundt halvparten av tuens forsvarere være store, mens nærstående arter mønstrer få store eksemplarer til forsvar.[1]
Solenopsis invicta hører opprinnelig hjemme i Sør-Amerika, trolig Mato Grosso i Brasil[2]. Tross tropisk opprinnelse har den vist stor evne til å invadere nye områder, også i den tempererte sone. Den tåler en del frost, selv om strenge vintre ser ut til å sette bom for en videre ekspansjon nordover i USA. I 1933 ble den for første gang påvist i USA, ved Mobile i Alabama (rundt 1918 innfallsport for en annen søramerikansk brannmaur, Solenopsis richeri, som også har spredt seg). Senere er den funnet i alle USAs sørstater, Puerto Rico, på flere karibiske øyer, og (trolig via Texas) i Mexico. I Asia er den funnet bl.a. i Kina (hvor klimaet minner mye om det sørøstlige USA) og på Taiwan. Den har etablert seg i Sør-Australia. De nordligste funnene er i Virginia og Maryland og ved San Francisco i USA; det sørligste er på New Zealand – men faste stammer så langt nord og sør er ikke kjent.
Arten er svært tilpasningsdyktig, men trives i åpent landskap med mye sol, og gjerne litt fuktig: Hager, åkre, parker, goflbaner, elvebredder osv. Den kan bosette seg under fortau og invadere hus, og som enkelte andre maur er den kjent for sin forkjærlighet for elektriske installasjoner. Den skyr tett skog, ørken og kjølige somre. Artens fremgang sørøst i USA er tilskrevet at den ble innført i en tid da massiv avskoging hadde medført et maktvakuum for maur[3]. Arizona (hvor Phoenix' årsnedbør er på ca. 180 mm) og mye av Texas later til å være for tørt for den. 510 mm er antydet som minstekrav til årsnedbør; noe mindre på steder med kunstig vanning.[4]
Potensialet for videre spredning antas å være stort, bl.a. i Sør-Europa, Sørøst-Asia (inkl. Sør-Korea og det sørlige Japan) og Vest-Afrika.[5] Den er tatt med i Verdens naturvernunions liste over de 100 mest skadelige invaderende artene i verden.[6]
Som mange maur er arten bortimot altetende. På matseddelen står bl.a. insekter og andre leddyr, små pattedyr og øgler, fugleegg og -unger. Den kan drepe langt større motstandere enn seg selv ved hjelp av masseangrep, men tar gjerne selvdøde dyr. Den er også glad i søtsaker i form av honningdugg, saft av visse planter, nektar, søte frukter m.m., samt frø.
Som hos mange maur foretar et stort antall hunner og hanner («flyvemaur») fra en rekke nærliggende samfunn en paringsflukt. Hos denne arten foregår paringsflukten vanligvis på varme, solrike dager etter regnvær. Hannene dør kort etter paringen. Hunnene, dvs. de unge dronningene, finner derimot et passende sted å grunnlegge en ny koloni, for så å rive av seg vingene og grave seg ned. Flere dronninger går sammen om å grunnlegge den nye kolonien. I første omgang legger en dronning 10–15 egg. Til å begynne med er dronningene alene om å grave ut bolet, fore og stelle avkommet, og forsvare det lille samfunnet. Larvene i første kull vokser opp med føde som dronningene gulper opp til dem, og som består av bl.a. proteiner fra de nå overflødige flyvemusklene.
Det første kullet blir til arbeidere, dvs. hunner med uutviklede kjønnsorganer. De nyklekkede arbeiderne kryper ut av puppeskallet 22–38 dager etter eggleggingen. De første arbeiderne er små fordi de har vokst opp på et minimum av mat. Etter hvert overtar arbeiderne stell av dronninger og avkom, samt proviantering og forsvar av samfunnet. Fra nå av kan dronningene fullt og helt konsentrere seg om eggleggingen.
Dronningen kan bli opptil 6–7 år gammel – en høy alder for et voksent insekt, men langt fra rekord for maur. Arbeiderne lever i 30–180 dager; de store eksemplarene lever lengst. Noen samfunn beholder dronningene som grunnla dem; andre ganger blir alle drept unntatt én.
En dronning kan legge ca. 1600 egg pr. dag. Samfunnet vokser fort under gunstige forhold. Etter et år, når det har fått opptil 100 000 arbeidere, kan det begynne å produsere egne kjønnsindivider – opptil 4500 om gangen, og 6–8 paringsflukter årlig kan forekomme. En populasjon kan produsere over 20 000 dronninger pr. dekar årlig.[7] Store samfunn kan romme over 250 000 arbeidere. På denne tiden har de bygget iøynefallende tuer. En stor tue måler 40–60 cm i diameter og er 40–50 cm høy. Mesteparten av byggverket er underjordisk, ned til 1½ m under bakken.
Solenopsis invicta går ikke i dvale eller diapause om vinteren, men blir kuldestiv i kjølig vær, selv om den tåler ned til ca. -9 °C. I kalde vintre er dødeligheten høy nord i utbredelsesområdet. Global oppvarming antas å kunne bidra til at arten skyver nordgrensen nordover[8]. Med gjeldende klimamodeller er det beregnet at den ville kunne nå delstater som Oregon, Maryland og Delaware[9].
Solenopsis invicta bygger ofte bol eller tuer nær vann. Ved flom kan maurene samle seg i en ball, opptil basketballstørrelse – med dronningene i midten. Denne maurballen kan så flyte av gårde med strømmen eller drive med vinden, inntil den når land – eller gjenstander eller svømmende dyr.
Som mange arter i slekten er Solenopsis invicta kjent for å gi stikk som etterlater en brennende smerte. Et stikk er likevel betydelig mindre smertefullt enn tilsvarende fra de fleste stikkeveps og mange maur [10]. Men den som ikke er i stand til å komme seg vekk, risikerer svært mange stikk. Stikkstedet hovner opp; det dannes en hvit hevelse, som går ned etter tre dagers tid. Hvis en klør på stikkstedet, kan infeksjoner eller arr forekomme som sekundærskader. Giften er (som hos f.eks. stikkeveps) alkalisk og består av et piperidinderivat kalt solenopsin.
Der arten er vanlig, får svært mange føling med den – ikke minst fordi den trives i hager og andre steder hvor mennesker gjerne oppholder seg. I USA bor over 40 mill. mennesker i områder hvor arten forekommer. En regner at 30–60 % av dem blir stukket årlig, hvorav ca. 25 000 (0,1–0,2 % av dem som blir stukket) oppsøker lege for behandling. Enkelte får en allergireaksjon, som en sjelden gang kan være dødelig. Årlig omkommer anslagsvis 20 mennesker i hele verden etter stikk av brannmaur.[11]
I slutten av 1950-årene gikk landbruksmyndighetene til krig mot brannmaurene i flere delstater. Gamle bombefly fra 2. verdenskrig sprøytet dieldrin og heptaklor utover millioner av dekar. Ved å bruke 70 mill. dollar på maurkrigen, utryddet en mer enn 85 % av fuglebestanden i Texas og Louisiana. Også vaskebjørner, fisk, husdyr m.m. gikk med. Maurene klarte seg bedre: Før kampanjen var de utbredt over et område på ca. 360 km²; fem år senere hadde utbredelsesområdet vokst til ca. 520 km².[12] I Den tause våren brukte Rachel Carson maurkrigen som et eksempel på mislykket skadedyrbekjempelse. I 1960-årene startet myndighetene like fullt en ny giftkrig som kostet 200 mill. dollar, i tillegg til at en i 1958 hadde innført karantene mot spredning av jord og planter fra områder hvor maurene fantes. Intet hjalp.[13]. I 1972 ble mauren beskrevet som en selvstendig art – av William F. Buren, som gav den artsnavnet invicta (den uovervinnelige).[14]
Myndighetene oppgav forsøkene på å utrydde arten ved å teppebombe store områder med insektgifter. Men de oppgav ikke maurkrigen. Brannmauren har riktignok sine tilhengere – fordi de spiser larvene av bomullsbillen og også desimerer bestandene av andre skadelige insekter og midd. Likevel hevdes de i USA alene å forårsake skader på avlinger, husdyr osv. for 750 mill. dollar pr. år, i tillegg til over 5 milliarder dollar som anslås å gå med til maurkrigen og medisinsk behandling.
I tillegg til nye giftstoffer, som brukes lokalt – har en lett etter naturlige fiender i artens hjemland. Til dem hører bl.a. snyltefluer, virus, sopp – og maur. Solenopsis daguerrei, også den fra Sør-Amerika, fungerer som en gjøkmaur overfor andre Solenopsis-arter: Den unge dronningen invaderer tuen og henger seg på den innfødte dronningen. Arbeiderne fortsetter å stelle og mate inntrengeren, så deres egen dronning sulter i hjel. Når tuens nye førstedame begynner å legge egg, blir også hennes avkom stelt og matet av arbeiderne. Dette avkommet utvikler seg til nye hanner og hunner. I likhet med gjøkvepsene har S. daguerrei ikke egne arbeidere.
I 2002 ble en ny søramerikaner oppdaget i Texas – den lille Nylanderia fulva. Den mangler stikkebrodd. I stedet nøytraliserer den brannmaurens gift ved hjelp av sin egen maursyre. Den har vist seg i stand til å fortrenge den tidligere uovervinnelige brannmauren, men noen mener den er langt mer skadelig, og iallfall langt vanskeligere å holde under kontroll når den først har etablert seg. På den annen side kan ikke dronningene fly, så uten menneskenes hjelp sprer den seg langsomt.[15]
Også sterke fysiske virkemidler blir brukt, bl.a. ved at en heller kokende vann over tuene, men det kan være vanskelig å drepe dronningen(e), som befinner seg dypt nede. Også bensin og smeltet aluminium er forsøkt, men begge deler har andre ulemper.
Maurkrigen har ikke vært mislykket overalt. I Australia har en i noen grad hatt hellet med seg. I San Francisco-området, delstaten Virginia og på New Zealand klarte en – kanskje ved hjelp av kjøligere klima – å hindre arten i å etablere seg etter at den ble oppdaget på disse stedene.
Solenopsis invicta er en maurart i underfamilien Myrmicinae, hvis arter vanligvis har en velutviklet stikkebrodd. Sammen med flere andre Solenopsis-arter går den under navnet brannmaur eller tilsvarende på andre språk fordi stikket etterlater en brennende svie. Flere maurarter har invadert USA etter å ha blitt innført fra Sør-Amerika, og S. invicta er mest utbredte av disse. Siden 1930-årene har den vist seg i stand til å spre seg hurtig og etablere svært store bestander. I tillegg til USA (hvor den har spredt seg til alle sørlige delstater) har den etablert seg i bl.a. Australia, Taiwan og Kina.
