dcsimg

Status in Egypt ( الإنجليزية )

المقدمة من Bibliotheca Alexandrina LifeDesk

Regular passage visitor and winter visitor.

ترخيص
cc-by-nc-sa-3.0
حقوق النشر
Bibliotheca Alexandrina
مؤلف
BA Cultnat
مقدم المحتوى
Bibliotheca Alexandrina
موقع الشريك
Bibliotheca Alexandrina LifeDesk

Brief Summary ( الإنجليزية )

المقدمة من Ecomare
Sandwich terns are easy to recognize by their funny black crest. They are built for life along the coast. With their long slender wings, they can hover perfectly above the waves as they hunt for fish. Sandwich terns are very social birds. They like to nest together in large groups. They even like having other tern species and gulls around. The more birds, the better the protection from predators. Common terns and black-headed gulls are much more aggressive than the gentle sandwich tern. In the winter, most sandwich terns migrate to Africa or southern Europe.
ترخيص
cc-by-nc
حقوق النشر
Copyright Ecomare
مقدم المحتوى
Ecomare
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
Ecomare

Brief Summary ( البلجيكية الهولندية )

المقدمة من Ecomare
Grote sterns zijn te herkennen aan hun geinige zwarte kuif. Ze zijn gebouwd voor een leven aan de kust. Met hun lange, slanke vleugels kunnen ze perfect boven de golven zweven op jacht naar vis. Het zijn echte gezelligheidsdieren. Ze broeden graag in grote groepen bij elkaar. Daarbij zoeken ze ook gezelschap van andere sterns en meeuwen. Dat levert extra bescherming op tegen rovers. Visdiefjes en kokmeeuwen zijn een stuk agressiever dan de goeige grote sterns. In de winter trekken de meeste grote sterns naar Afrika of Zuid-Europa.
ترخيص
cc-by-nc
حقوق النشر
Copyright Ecomare
مقدم المحتوى
Ecomare
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
Ecomare

Grootsterretjie ( الأفريكانية )

المقدمة من wikipedia AF

Die Grootsterretjie (Thalasseus sandvicensis) is 'n algemene trekvoël en na kuswaters, riviermondings en baaie. Minstens 50,000 voëls besoek die streek en sommige oorwinter. Die voël is 36 – 40 cm lank, 200 - 250 g groot met 'n vlerkspan van 90 – 105 cm. In Engels staan die voël bekend as die Sandwich tern.

Fotogalery

Sien ook

Bron

Verwysings

  1. BirdLife International (2004). Sterna sandvicensis. 2006 IUBN-rooilys van bedreigde spesies. Internasionale Unie vir die Bewaring van die Natuur 2006. Verkry op 11 Mei 2006.
Wiki letter w.svg Hierdie artikel is ’n saadjie. Voel vry om Wikipedia te help deur dit uit te brei.
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia skrywers en redakteurs
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia AF

Grootsterretjie: Brief Summary ( الأفريكانية )

المقدمة من wikipedia AF

Die Grootsterretjie (Thalasseus sandvicensis) is 'n algemene trekvoël en na kuswaters, riviermondings en baaie. Minstens 50,000 voëls besoek die streek en sommige oorwinter. Die voël is 36 – 40 cm lank, 200 - 250 g groot met 'n vlerkspan van 90 – 105 cm. In Engels staan die voël bekend as die Sandwich tern.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia skrywers en redakteurs
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia AF

Əlvanburun susüpürən ( الأذرية )

المقدمة من wikipedia AZ

Əlvanburun susüpürən (lat. Sterna sandvicensis) - susüpürən cinsinə aid heyvan növü.

Mənbə

Xarici keçidlər

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Vikipediya müəllifləri və redaktorları
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia AZ

Əlvanburun susüpürən: Brief Summary ( الأذرية )

المقدمة من wikipedia AZ

Əlvanburun susüpürən (lat. Sterna sandvicensis) - susüpürən cinsinə aid heyvan növü.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Vikipediya müəllifləri və redaktorları
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia AZ

Skrav kuchenn ( البريتانية )

المقدمة من wikipedia BR

Ar Skrav kuchenn[1] (liester: Skraved kuchenn) a zo un evn-mor Thalasseus sandvicensis an anv skiantel anezhañ.

Doareoù pennañ

Boued

Annez

Strewet eo al labous a-dreuz ar bed[2].

Rummatadur

Diouzh an evnoniourien e vez renket ar Skrav kuchenn er c'herentiad Laridae (bremañ, hervez IOC 5.3. (2015)[3]) pe e Sternidae.

Anvet gwechall Sterna sandvicensis.

Liammoù diavaez

Thalasseus sandvicensis war al lec'hienn Avibase


Commons
Muioc'h a restroù diwar-benn

a vo kavet e Wikimedia Commons.

Wikispecies-logo.svg
War Wikispecies e vo kavet ditouroù ouzhpenn diwar-benn:

Notennoù ha daveennoù

  1. Perig Herbert, "Anvioù laboused Europa", Hor Yezh, 1995, niv.203-204, p.23.
  2. Fichenn Birdlife
  3. [1]
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia BR

Skrav kuchenn: Brief Summary ( البريتانية )

المقدمة من wikipedia BR

Ar Skrav kuchenn (liester: Skraved kuchenn) a zo un evn-mor Thalasseus sandvicensis an anv skiantel anezhañ.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia BR

Xatrac becllarg ( الكتالونية )

المقدمة من wikipedia CA
 src=
Xatrac becllarg alimentant el seu pollet (Alemanya, 2007).
 src=
Colònia de xatracs becllargs.

El xatrac becllarg (Thalasseus sandvicensis), també anomenat llambritja de bec llarg a les Illes Balears,[1] és un ocell de la família dels estèrnids.

Morfologia

  • Fa 41 cm de llargària i 85-97 cm d'envergadura alar.
  • Plomatge blanc o gris clar i capell negre.
  • Té un curt plomall que se li aixeca en situacions d'alerta.
  • Bec llarg i negre amb la punta groga.
  • Les potes són curtes i de color negre.
  • La cua és menys forcada que en altres xatracs.

Subespècies

Les dues subespècies americanes formarien una espècie diferent (Thalasseus acuflavidus) segons alguns autors [2]


Reproducció

Als Països Catalans es reprodueix regularment al Delta de l'Ebre i a l'Albufera de València.[1]

Mascle i femella trien illetes a les llacunes litorals o a les zones marines, com les salines, amb sorra per fer-hi el nial. La posta té lloc de maig a juliol, sobre un precari niu excavat en el sòl sorrenc, on existeixi vegetació, i en el qual la femella diposita d'1 a 3 ous que seran covats per tots dos pares durant 23 dies. Els fills no volen fins després de 5 setmanes, durant les quals reben els aliments dels pares. La nidificació la fan en colònies mixtes juntament amb altres làrids i estèrnids.[3]

Distribució geogràfica

Habita les costes de la Mar del Nord, la Mar Negra i la Càspia, i, en nombre reduït, a la Camarga i l'Illa de Buda, i hiverna a les costes occidentals d'Àfrica. A la resta dels Països Catalans és un migrador més o menys freqüent per totes les costes, i pot tenir presència accidental a l'interior.[1]

Costums

És una espècie d'ocell de costums gregaris i molt marina que es cabussa contínuament per capturar peixets. Solament s'acosten a la costa per niar-hi o quan fa mal temps, perquè si no, volen mar endins, cridant i cabussant-se per agafar peixets.[4]

Als Països Catalans pot ésser observat durant tot l'any, però amb més freqüència a l'hivern i durant el pas migratori primaveral i tardoral.

Referències

  1. 1,0 1,1 1,2 Estrada, Joan; Jutglar, Francesc; Llobet, Toni. Ocells de Catalunya, País Valencià i Balears : Inclou també Catalunya Nord, Franja de Ponent i Andorra. Barcelona: Lynx, març de 2010, pàgs. 138. ISBN 978-84-96553-54-5.
  2. Gill, F & D Donsker (Eds). 2017. IOC World Bird List (v 7.3). doi : 10.14344/IOC.ML.7.3.
  3. Llorente, Gustavo: Els vertebrats de les zones humides dels Països Catalans. Editorial Pòrtic, S.A. Col·lecció Conèixer La Natura, núm. 6, planes 118-119. Desembre del 1988, Barcelona. ISBN 84-7306-354-6.
  4. Lalueza i Fox, Jordi: El llibre dels ocells de Catalunya. Editorial De Vecchi - Edicions Cap Roig. Barcelona, 1987, planes 57-58. ISBN 84-315-0434-X.

Enllaços externs

En altres projectes de Wikimedia:
Commons
Commons (Galeria)
Commons
Commons (Categoria) Modifica l'enllaç a Wikidata
Viquiespècies
Viquiespècies


ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autors i editors de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia CA

Xatrac becllarg: Brief Summary ( الكتالونية )

المقدمة من wikipedia CA
 src= Xatrac becllarg alimentant el seu pollet (Alemanya, 2007).  src= Colònia de xatracs becllargs.

El xatrac becllarg (Thalasseus sandvicensis), també anomenat llambritja de bec llarg a les Illes Balears, és un ocell de la família dels estèrnids.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autors i editors de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia CA

Morwennol bigddu ( الويلزية )

المقدمة من wikipedia CY

Mae'r Forwennol Bigddu (Thalasseus sandvicensis) yn aelod o deulu'r Sternidae, y morwenoliaid.

Mae tri is-rywogaeth:

  • T. s. sandvicensis sy'n nythu ar arfordir Ewrop ac yn gaeafu ar arfordir gorllewin Affrica ac Arabia.
  • T. s. acuflavida, sydd ychydig yn llai ac yn nythu ar arfordir dwyreiniol Gogledd America ac yn gaeafu yn y Caribî.
  • T. s. eurygnatha sydd a'r pig yn felyn, yn nythu ar arfordir dwyreiniol De America o'r Ariannin i'r Caribî. Mae rhai awduron yn ystyried y math yma yn rywogaeth ar wahan, T. eurygnatha.

Mae'r Forwennol Bigddu yn nythu gyda'i gilydd, weithiau gannoedd neu filoedd o adar, ar yr arfordir neu ar ynysoedd. Nid yw'n ymosodol iawn, felly mae'n aml yn nythu gydag adar eraill, fel y Wylan Benddu sy'n fwy tebyg o ymosod ar unrhyw anifail neu aderyn sy'n dod yn rhy agos i'r nythod.

Pysgod bychain yw eu bwyd, sy'n cael eu dal trwy hedfan uwchben y dŵr ac yna plymio i mewn iddo pan welir pysgodyn yn agos i'r wyneb. Mae'n fwy na'r rhan fwyaf o'r morwenoliaid eraill, 37–43 cm o hyd a 85–97 cm ar draws yr adenydd. Gellir ei adnabod yn hawdd o'r pig, sy'n ddu gyda blaen melyn (heblaw S. s. eurygnatha). Mae'r coesau'n ddu, y cefn a rhan uchaf yr adenydd yn llwyd golau a'r bol yn wyn. Mae'r gynffon yn gymharol fyr, llawer byrrach na chynffon Morwennol y Gogledd er enghraifft. Yn yr haf mae cap du ar y pen, ond yn y gaeaf mae'r talcen yn troi'n wyn.

Mae'r Forwennol Bigddu yn aderyn gweddol gyffredin o gwmpas arfordir Cymru yn yr haf. Dim ond mewn un lle mae'n nythu yng Nghymru, sef Cemlyn ar Ynys Môn, ond yn y blynyddoedd diwethaf mae tua 1,500 o barau wedi nythu yno.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Awduron a golygyddion Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia CY

Rybák severní ( التشيكية )

المقدمة من wikipedia CZ

Rybák severní (Thalasseus sandvicensis, syn. Sterna sandvicensis) je velký druh rybáka. Hnízdí na atlantském pobřeží Severní i Jižní Ameriky a na pobřeží Evropy na východ po Kaspické moře. Na zimu táhnou k jihu, evropští ptáci zimují v Africe a Středozemním moři.[2] Do České republiky zaletuje jen výjimečně, dosud byl zjištěn osmkrát.[3]

Taxonomie

 src=
Hnízdění rybáků severních

Rybáka severního poprvé popsal ornitolog John Latham v roce 1787 pod odborným názvem Sterna sandvicensis, který se držel donedávna, konkrétně do doby, než byl rybák severní zařazen do rodu Thalasseus a jeho odborný název byl změněn na Thalasseus sandvicensis. Takto ho označil již přírodovědec Boie v roce 1822, ale až v nedávné době byly provedeny DNA testy, které potvrdily příbuznost s jinými druhy z rodu Thalasseus. Název tohoto rodu je odvozen od řeckého slova, které znamená „moře“.

Tento druh nemá žádné poddruhy. Dříve existovaly dva, ty ale byly označeny za samostatné druhy.

Vzhled

Jedná se o středně velkého rybáka, jehož délka těla se pohybuje mezi 37 a 43 cm. Rozpětí křídel je 85 až 97 cm. hmotnost se pohybuje okolo 90 a 175 g. Pohlavní dimorfismus je nevýrazný: samice jsou podobně velké i těžké a zároveň podobně zbarvení. Rybáci severní mají světle šedý hřbet a křídla, černou čepičku na hlavě a sněhově bílé břicho. V průběhu léta se může světle šedá na křídlech a hřbetu změnit na tmavě šedou. Naopak v zimě jim zesvětlí černá čepička na hlavě. Mláďata jsou kropenatá, jinak se od dospělých moc neliší. Klasické zbarvení se objeví po prvním přepeřování. Nohy jsou jasně červené, podobně jako zobák, který je dlouhý, úzký.

Jedná se o poměrně hlasité ptáky, kteří vydávají zvuky podobné Kear-ik nebo Kerr.

Rozšíření a populace

Rybák severní se vyskytuje na ploše o rozloze asi 100 000 až 1 000 000 km². Jeho populace se odhaduje na 460 až 500 tisíc kusů. Přestože se jedná o vysoká čísla, za posledních deset let se jejich populace snížila o více než 30 %. Dle IUCN se stále řadí mezi málo dotčená zvířata. Naopak se jedná o druh, na který se vztahuje Dohoda o ochraně africko-eurasijských stěhovavých vodních ptáků. Obecně platí, že tato dohoda se vztahuje na většinu druhů rybáků.

Za největší úbytek těchto ptáků může především lidská činnost, hlavně pak znečišťování prostředí vhodného pro rybáky.

Ekologie

Rybák severní se vyskytuje ve velkých koloniích na pobřežích a ostrovech sladkovodních jezer. Živí se drobnými druhy sladkovodních ryb, která za letu chytají ve vodě a následně polykají. Pro mláďata vždy rodič nejdříve potravu natráví a poté ji vyvrhne. Samotné ryby hrají i důležitou roli při námluvách, kdy samec nabízí samici ulovenou rybu.

Rybáci severní hnízdí ve vyhrabaných důlcích v zemi, kde samice naklade 1 až 3 vejce. Následně probíhá inkubace, na které se střídavě podílí samec i samice. Kolonie jsou velké, proto se stává, že „hnízda“ jsou od sebe vzdálená ani ne 30 cm. Úmyslně hnízdí v blízkosti agresivnějších druhů. Právě proto si tito ptáci nedělají příliš velké starosti s dravci a málokdy jsou na ně přímo agresivní.

Reference

V tomto článku byl použit překlad textu z článku Sandwich Tern na anglické Wikipedii.

  1. Červený seznam IUCN 2018.1. 5. července 2018. Dostupné online. [cit. 2018-08-11]
  2. HARRISON, P. Seabirds: an identification guide. Londýn: Christopher Helm, 1989. ISBN 0-7136-3510-X.
  3. http://fkcso.sweb.cz/stesan.htm Přehled pozorování v ČR na stránkách FK ČSO

Externí odkazy

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia autoři a editory
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia CZ

Rybák severní: Brief Summary ( التشيكية )

المقدمة من wikipedia CZ

Rybák severní (Thalasseus sandvicensis, syn. Sterna sandvicensis) je velký druh rybáka. Hnízdí na atlantském pobřeží Severní i Jižní Ameriky a na pobřeží Evropy na východ po Kaspické moře. Na zimu táhnou k jihu, evropští ptáci zimují v Africe a Středozemním moři. Do České republiky zaletuje jen výjimečně, dosud byl zjištěn osmkrát.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia autoři a editory
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia CZ

Splitterne ( الدانماركية )

المقدمة من wikipedia DA
Splitternens stemme
 src=
En flok splitterner hviler sig ved Världens ände i Ystad 17 maj 2017.

Splitternen (Thalasseus sandvicensis) er en fugleart, der yngler visse steder langs kysterne af Europa og det vestlige Asien.[1] Splitternen er en stor terne, der blandt andet kendes på sit sorte næb med gul spids og den sorte nakketop. Det videnskabelige artsnavn sandvicensis er givet af den engelske ornitolog John Latham efter byen Sandwich ved østkysten af Kent i det sydøstlige England.[2]

Danmark

I Danmark yngler splitternen med cirka 5100 par (i 2011) fordelt på et mindre antal store kolonier spredt over hele landet. Arten yngler oftest midt i kolonier af hættemåge på ubeboede småøer i fjorde eller langs kyster. I 2006 ynglede 3300 par i en enkelt koloni på Langli ved Vadehavet.[3]

De danske fugle overvintrer i Afrika ud for Vestafrika og i Guineabugten.

Noter

  1. ^ IOC World Bird List (2014) Thalasseus sandvicensis i Charadriiformes. Hentet 20. marts 2014.
  2. ^ Robinson, R.A. (2005) BirdFacts: profiles of birds occurring in Britain & Ireland (BTO Research Report 407). BTO, Thetford
  3. ^ Dansk Ornitologisk Forening. "Splitterne (Sterna sandvicensis)". Arkiveret fra originalen 2014-02-24. Hentet 2014-02-24.

Kilder

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia-forfattere og redaktører
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia DA

Splitterne: Brief Summary ( الدانماركية )

المقدمة من wikipedia DA
Splitternens stemme  src= En flok splitterner hviler sig ved Världens ände i Ystad 17 maj 2017.

Splitternen (Thalasseus sandvicensis) er en fugleart, der yngler visse steder langs kysterne af Europa og det vestlige Asien. Splitternen er en stor terne, der blandt andet kendes på sit sorte næb med gul spids og den sorte nakketop. Det videnskabelige artsnavn sandvicensis er givet af den engelske ornitolog John Latham efter byen Sandwich ved østkysten af Kent i det sydøstlige England.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia-forfattere og redaktører
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia DA

Brandseeschwalbe ( الألمانية )

المقدمة من wikipedia DE

Die Brandseeschwalbe (Thalasseus sandvicensis, bis 2005 Sterna sandvicensis) ist eine Vogelart der Gattung Thalasseus aus der Familie der Seeschwalben (Sternidae). In der Roten Liste der Brutvögel Deutschlands von 2015 wird die Art in der Kategorie 1 als vom Aussterben bedroht geführt.[1]

Beschreibung

Die Brandseeschwalbe wird etwa 40 cm lang und erreicht eine Flügelspannweite von ca. 100 bis 110 cm. Ihr langer Schnabel ist schwarz und hat eine hellgelbe Spitze. Die Oberseite der Flügel ist hellgrau gefärbt. Die Unterseite und der Hals sind weiß gefärbt. Die Kopfplatte und der zerzauste Schopf im Nacken sind schwarz gefärbt. Männchen und Weibchen haben die gleiche Färbung. Ihr kurzer Schwanz ist gegabelt. Der krächzende Ruf der Brandseeschwalbe klingt in etwa wie "kärrik". Brandseeschwalben können bis zu 23 Jahre alt werden.

 src=
Brandseeschwalben vor Helgoland (Düne)
 src=
Brandseeschwalben

Lebensraum

 src=
Verbreitungskarte (gelb = Sommer, orange = Winter)

Die Brandseeschwalbe lebt an den europäischen Küsten der Nordsee, Ostsee, des Atlantiks, des Mittelmeers sowie des Schwarzen und Kaspischen Meers. In Mitteleuropa bleibt sie von März bis September. Im Winter zieht sie nach Südeuropa bis Südafrika. Sie bewohnt Küsten und kleine Inseln mit flachem Wasser und reichlich Nahrung. Die beiden bedeutendsten Brutkolonien der Brandseeschwalbe in der Deutschen Bucht befinden sich auf der unbewohnten Hallig Norderoog und der Insel Trischen, beide vor der Schleswig-Holsteinischen Nordseeküste. Die größte Kolonie Westeuropas von über 10.000 Brutpaaren brütet auf der niederländischen Insel Griend.

Ernährung

 src=
Mit Sandaal im Schnabel

Die Brandseeschwalbe ist ein treffsicherer Stoßtaucher. Sie erbeutet hauptsächlich kleine Fische an der Küste oder auf dem offenen Meer. Außerdem ernährt sie sich von Weichtieren, Würmern und Insekten.

Fortpflanzung

Die Geschlechtsreife tritt nach drei bis vier Jahren ein. Die Brandseeschwalbe brütet von Mai bis Juli in engen, riesigen Kolonien. Ungestörte kleine Inseln werden als Brutgebiet bevorzugt. Eine Brutkolonie kann aus 1000 bis 9000 Paaren bestehen, wobei sich bei wenig Platz bis zu zehn Brutpaare einen Quadratmeter teilen müssen. Die Vögel können sich in der Masse wirkungsvoll mit Geschrei, Fliegen und Kotablassen gegen Feinde wehren. Der Nistplatz, eine maximal 20 cm große Mulde, befindet sich in Dünen oder auf Sandbänken. Beide Eltern wärmen ein bis drei Eier etwa 24 Tage lang. Nach zwei Tagen verlassen die Jungen das Nest und erkunden gemeinsam die Umgebung. Nach vier bis fünf Wochen sind die Jungvögel flügge, werden aber noch weiterhin von den Eltern versorgt. Sturmfluten und Menschen sind die häufigsten Gründe für hohe Verluste.

Trivia

Der Asteroid des mittleren Hauptgürtels (8597) Sandvicensis ist nach der Brandseeschwalbe benannt, (wissenschaftlicher Name Sterna sandvicensis). Zum Zeitpunkt der Benennung des Asteroiden am 2. Februar 1999 befand sich die Brandseeschwalbe auf der niederländischen Roten Liste gefährdeter Arten.[2]

Einzelnachweise

  1. Christoph Grüneberg, Hans-Günther Bauer, Heiko Haupt, Ommo Hüppop, Torsten Ryslavy, Peter Südbeck: Rote Liste der Brutvögel Deutschlands, 5 Fassung. In: Deutscher Rat für Vogelschutz (Hrsg.): Berichte zum Vogelschutz. Band 52, 30. November 2015.
  2. Lutz D. Schmadel: Dictionary of Minor Planet Names. Springer, Heidelberg 2012, 6. Auflage, Seite 645 (englisch)
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autoren und Herausgeber von Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia DE

Brandseeschwalbe: Brief Summary ( الألمانية )

المقدمة من wikipedia DE

Die Brandseeschwalbe (Thalasseus sandvicensis, bis 2005 Sterna sandvicensis) ist eine Vogelart der Gattung Thalasseus aus der Familie der Seeschwalben (Sternidae). In der Roten Liste der Brutvögel Deutschlands von 2015 wird die Art in der Kategorie 1 als vom Aussterben bedroht geführt.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autoren und Herausgeber von Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia DE

Faksaterna ( الفاروية )

المقدمة من wikipedia emerging languages

Faksaterna (frøðiheiti - Thalasseus sandvicensis, Sterna sandvicensis)

Sí eisini

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia emerging languages

Faksaterna: Brief Summary ( الفاروية )

المقدمة من wikipedia emerging languages

Faksaterna (frøðiheiti - Thalasseus sandvicensis, Sterna sandvicensis)

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia emerging languages

Kirjoin'okkučiirakko ( ليففي )

المقدمة من wikipedia emerging languages
Kirjoin'okkučiirakko
Kirjoin'okkučiirakko

Kirjoin'okkučiirakko (Thalasseus sandvicensis, enne Sterna sandvicensis) on čiirakkoloin heimoh kuului lindu.

Karjalankieline nimi

Karjalan kieles tunnetah sana čiirakko, kudamal tarkoitetah tavallizeh kalačiirakkuo (Sterna hirundo) libo lapinčiirakkuo (Sterna paradisae).[1] Kirjoin'okkučiirakon karjalankieline nimi on täh artikkelih niškoi kiännetty ven'ankielizes sanas пестроносая крачка. Suomen kieles lindu tunnetah nimel riuttatiira, ga tädä nimie on jygei ottua karjalankielizen uvvissanan pohjakse, ku karjalan kieles sana riutta tarkoittau vähän eri dieluo migu suomen (yleis)kieles.[2][3]

Aloveh

Kirjoin'okkučiirakko pezoittuu meren rannoil Europas, Amerikas, Afrikas da Päivänlasku-Aazies. Suomes se ei pezoitu, ga linduloi tavatah Suomengi rannoil joga vuozi. Suomespäi lugijen lähimäzet pezoitundukohtat ollah Estounies.

Lähtiet

  1. http://kaino.kotus.fi/cgi-bin/kks/karjala.cgi?a=ts%CC%8Ciirakko
  2. http://kaino.kotus.fi/cgi-bin/kks/karjala.cgi?a=riutta&b=1
  3. http://kaino.kotus.fi/cgi-bin/kks/karjala.cgi?a=riuhta
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia emerging languages

Kirjoin'okkučiirakko: Brief Summary ( ليففي )

المقدمة من wikipedia emerging languages
Kirjoin'okkučiirakko Kirjoin'okkučiirakko

Kirjoin'okkučiirakko (Thalasseus sandvicensis, enne Sterna sandvicensis) on čiirakkoloin heimoh kuului lindu.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia emerging languages

Privaret ( البيكاردية )

المقدمة من wikipedia emerging languages

Privaret o Puveret, Tavernot, Terneiro, Plovre criard (Thalasseus sandvicensis o Sterna sandvicensis)

cant du privaret
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia emerging languages

Stianbaker ( اللغة الفريزية الشمالية )

المقدمة من wikipedia emerging languages
Amrum.pngTekst üüb Öömrang
 src=
Stianbaker fudert en jöönke.

A stianbaker (fe. huuchsternk, (mo.) heefbaker, heefbäker, stiinjbaker) (Sterna sandvicensis) hiart tu at fögelfamile faan a bakern (Sternidae).

Beskriiwang

Futnuuuten

Ferwis efter bütjen

Commons Wikimedia Commons hää bilen of filmer tu:
Wikispecies Wikispecies hää en artiikel tu:
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia emerging languages

Stianbaker: Brief Summary ( اللغة الفريزية الشمالية )

المقدمة من wikipedia emerging languages
 src= Stianbaker fudert en jöönke.

A stianbaker (fe. huuchsternk, (mo.) heefbaker, heefbäker, stiinjbaker) (Sterna sandvicensis) hiart tu at fögelfamile faan a bakern (Sternidae).

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia emerging languages

Тенкоклуна рибарка ( المقدونية )

المقدمة من wikipedia emerging languages

Тенкоклуната рибарка (науч. Thalasseus sandvicensis), (син.. Sterna sandvicensis)[2] е средно голема птица од фамилијата на рибарките. Има сиви горни делови, а бели долни. Клунот е црн со жолт врв. На главата има бушава црна креста која е со послаб интензитет во зима со белата круна. Ловат риби нуркајќи со залет од високо, а нудењето риба на женката е дел од додворувањето на мажјакот.

Таксономија

Рибарките се мали до средни птици кои по надворешност личат на галебите, но обично со поделикатна, полесна градба и пократки и послаби нозе. Имаат долги, зашилени крилја кои им овозможуваат брз лет, и обично имаат убаво изразена чаталеста опашка. Повеќето видови се сиви одозгора и бели одоздола, со црна капа, која се редуцира или покрива со бело зиме. [3]

Тенкоклуната рибарка за првпат беше опишана од орнитологот Џон Латам во 1787 година како Sterna sandvicensis, но од неодамна е преместена во својот род Thalasseus, следејќи ги ДНА студиите кои потврдија дека трите типа на декорации на главата (бела круна, црна капа и црна капа со бела дамка на челото) ги имаат рибарките во определените кладови.[2] Сегашното име на видот потекнува од грчкото Thalassa, „море“, и sandvicensis кое се однесува на Сендвич (Кент), мало гратче во Англија, Латамов локален тип. Кај птиците, обично sandvicensis се однесува на вид кој за првпат е забелажан на Хаваите, порано познати како Сендвички Острови ("Sandwich Islands"), но оваа рибарка воопшто ја нема таму.

Птицата им три подвида:

  • T. sandvicensis (Latham, 1787), која се размножува на крајбрежјата на Атлантикот и Медитеранот во Европа и мигрира во западна Африка и Арабија;
  • незначително помалата T. acuflavidus (Cabot, 1847), наречена Каботова рибарка, која се размножува на атлантскиот брег од Северна Америка, а зимува на Карибите;
  • жолтоклуната T. acuflavidus eurygnatha (Saunders, 1876) (понекогаш сметана и за посебен вид, Каенова рибарка, T. eurygnatha), која се рамзножува на атлантскиот брег на Јужна Америка од Аргентина на север до Карибите, преклопувајќи се со T. s. acuflavida во нејзиниот северен опсег.

Опис

 src=
T. acuflavida вон сезона на парење, Флорида

Тенкоклуната е средно голема рибарка, со должина од 37 до 43 см и распон на крилјата 85-97 см, која не може да се помеша со некоја друга во својот опсег, освен во Јужна Америка со T. elegans. Клунот на оваа рибарка е тенок, остар, црн со жолт врв (освен расата во Јужна Америка која има жолт или портокалов клун). Кратките нозе се црни. Одозгора крилјата се светло сиви, а долните делови се бели. При лет, оваа птица изгледа многу светло иако примарните пердуви за летање се потемни летно време.[4] Зимно време, челото на птицата станува бело. Младенчињата имаат темни врвови на опашките и скалест изглед на грбот и крилјата.[4] Огласувањето на тенкоклуната рибарка е карактеристично гласно крескање кер-ик или кирр-инк.[4]

Однесување

Овој вид се размножува во многу густи колонии на бреговите од океаните или островите, понекогаш во копното во одговарачка средина, крај големи езера, близу до брегот. Гнездат во плитка дупка на земја и несат 1 до 3 јајца. За разлика од другите рибарки не се толку агресивни во одбрана од предаторите, но се сместуваат близу, често само 20-30 см до поагресивните арктичка рибарка (Sterna paradisaea) и езерскиот галеб (Chroicocephalus ridibundus), за да ја избегнат опасноста.

Како и другите рибарки, и оваа се храни со нурнување од лет, директно, на тој начин ловејќи ја рибата. Нудењето риба на женката е дел од додворувањето на мажјакот за време на сезоната на парење.

Статус

Тенкоклуната рибарка е широко распространета на 100.000–1.000.000 км², со популација од 460.000 до 500.000 поединци. Популацијата не се намалува во трендот кој се смета за критичен (повеќе од 30% во 10 години или три генерации), па затоа се смета на вид со најмала загриженост.[1]

Сепак, Договорот за заштита на африканско-евроазиските водни миграторни птици, се однесува и на овој вид.[5]

Наводи

  1. 1,0 1,1 BirdLife International (2004). Sterna sandvicensis. Црвен список на загрозени видови на МСЗП. Верзија 2006. Меѓународен сојуз за заштита на природата. конс. 11 May 2006. (англиски) Database entry includes justification for why this species is of least concern
  2. 2,0 2,1 Bridge, Eli S.; Jones, Andrew W. & Baker, Allan J.. A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution (PDF). „Molecular Phylogenetics and Evolution“ том 35 (2): 459–469. doi:10.1016/j.ympev.2004.12.010. PMID 15804415. http://www.cmnh.org/site/Files/Ornithology/MPETerns.pdf.
  3. Snow & Perrin (1998) 764
  4. 4,0 4,1 4,2 Hume R (2002). RSPB Birds of Britain and Europe. London: Dorling Kindersley. стр. 186. ISBN 0-7513-1234-7.
  5. „Annex 2: Waterbird species to which the Agreement applies“ (PDF). Agreement on the conservation of African-Eurasian migratory Waterbirds (AEWA). UNEP/ AEWA Secretariat. конс. 4 July 2008.
  • Snow, David; Perrins, Christopher M (editors) (1998). The Birds of the Western Palearctic (BWP) concise edition (2 volumes). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-854099-X.
  • Harrison, Peter (1988): Seabirds (2nd edition). Christopher Helm, London ISBN 0-7470-1410-8
  • National Geographic Society (2002): Field Guide to the Birds of North America. National Geographic, Washington DC. ISBN 0-7922-6877-6
  • Olsen, Klaus Malling & Larsson, Hans (1995): Terns of Europe and North America. Christopher Helm, London. ISBN 0-7136-4056-1
  • Stienen, Eric WM (2006): Living with gulls: trading of food and predation in the Sandwich Tern Sterna sandvicencis. PhD Thesis University Groningen. [1]

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Автори и уредници на Википедија
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia emerging languages

Тенкоклуна рибарка: Brief Summary ( المقدونية )

المقدمة من wikipedia emerging languages

Тенкоклуната рибарка (науч. Thalasseus sandvicensis), (син.. Sterna sandvicensis) е средно голема птица од фамилијата на рибарките. Има сиви горни делови, а бели долни. Клунот е црн со жолт врв. На главата има бушава црна креста која е со послаб интензитет во зима со белата круна. Ловат риби нуркајќи со залет од високо, а нудењето риба на женката е дел од додворувањето на мажјакот.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Автори и уредници на Википедија
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia emerging languages

Sandwich tern ( الإنجليزية )

المقدمة من wikipedia EN

The Sandwich tern (Thalasseus sandvicensis)[2] is a tern in the family Laridae. It is very closely related to the lesser crested tern (T. bengalensis), Chinese crested tern (T. bernsteini), Cabot's tern (T. acuflavidus), and elegant tern (T. elegans) and has been known to interbreed with the lesser crested. It breeds in the Palearctic from Europe to the Caspian Sea wintering to South Africa, India and Sri Lanka.

The Sandwich tern is a medium-large tern with grey upperparts, white underparts, a yellow-tipped black bill and a shaggy black crest which becomes less extensive in winter with a white crown. Young birds bear grey and brown scalloped plumage on their backs and wings. It is a vocal bird. It nests in a ground scrape and lays one to three eggs.

Like all Thalasseus terns, the Sandwich tern feeds by plunge diving for fish, usually in marine environments, and the offering of fish by the male to the female is part of the courtship display.

Taxonomy

Sandwich tern in flight

The terns are small to medium-sized seabirds, gull-like in appearance, but usually with a more delicate, lighter build and shorter, weaker legs. They have long, pointed wings, which gives them a fast buoyant flight, and often a deeply forked tail. Most species are grey above and white below, and have a black cap which is reduced or flecked with white in the winter.[3]

The Sandwich tern was originally described by ornithologist John Latham in 1787 as Sterna sandvicensis, but was recently moved to its current genus Thalasseus (Boie, 1822) following mitochondrial DNA studies which confirmed that the three types of head pattern (white crown, black cap, and black cap with a white blaze on the forehead) found amongst the terns corresponded to distinct clades.[2] The current genus name is derived from Greek Thalassa, "sea", and sandvicensis, like the English name, refers to Sandwich, Kent, Latham's type locality. In birds, the specific name sandvicensis usually denotes that the species was first described from Hawaii, formerly known as the "Sandwich Islands", but the Sandwich tern does not occur there.[4]

This bird has no subspecies. A former subspecies is now treated as a separate species called Cabot's tern (T. acuflavidus). It breeds on the Atlantic coasts of North America, northern and eastern South America, and has wandered to Western Europe.

Description

Eggs, Collection Museum Wiesbaden

This is a medium-large tern, 37–43 cm (15–17 in) long with an 85–97 cm (33–38 in) wingspan, which is unlikely to be confused within most of its range, although the South American race could be confused with the elegant tern. The Sandwich tern's weight ranges from 180-300 g (6.3-10.6 oz).[5]

The Sandwich tern's thin sharp bill is black with a yellow tip, except in the yellow or orange billed South American race. Its short legs are black. Its upperwings are pale grey and its underparts white, and this tern looks very pale in flight, although the primary flight feathers darken during the summer.[6]

Sandwich tern (left) among lesser crested terns

The lesser crested tern and elegant tern differ in having all-orange bills; lesser crested also differs in having a grey rump and marginally stouter bill, and elegant in having a slightly longer, more slender bill. The Chinese crested tern is the most similar to the Sandwich tern, but has a reversal of the bill colour, yellow with a black tip; it does not overlap in range with the Sandwich tern so confusion is unlikely.

In winter, the adult Sandwich tern's forehead becomes white. Juvenile Sandwich terns have dark tips to their tails, and a scaly appearance on their back and wings, like juvenile roseate terns.[6]

The Sandwich tern is a vocal bird; its call is a characteristic loud grating kear-ik or kerr ink.[6]

Sandwich tern call

Behaviour

This species breeds in very dense colonies on coasts and islands, and exceptionally inland on suitable large freshwater lakes close to the coast. It nests in a ground scrape and lays one to three eggs. Unlike some of the smaller white terns, it is not very aggressive toward potential predators, relying on the sheer density of the nests—often only 20–30 cm (7.9–11.8 in) apart and nesting close to other more aggressive species such as Arctic terns and black-headed gulls to avoid predation.

Like all Thalasseus terns, the Sandwich tern feeds by plunge-diving for fish, almost invariably from the sea. It usually dives directly, and not from the "stepped-hover" favoured by Arctic terns. The offering of fish by the male to the female is part of the courtship display.

Status

The Sandwich tern has an extensive global range estimated at 100,000–1,000,000 km2 (39,000–386,000 sq mi). It has a population estimated at 460,000–500,000 individuals. Population trends have not been quantified, but the species is not believed to approach the thresholds for the population decline criterion of the IUCN Red List (i.e., declining more than 30% in ten years or three generations). For these reasons, the species is evaluated as least concern.[1]

The Sandwich tern is among the taxa to which the Agreement on the Conservation of African-Eurasian Migratory Waterbirds (AEWA) applies.[7] Parties to the agreement are required to engage in a wide range of conservation actions which are describes in a detailed action plan. This plan should address key issues such as species and habitat conservation, management of human activities, research, education, and implementation.[8]

References

  1. ^ a b BirdLife International (2019). "Thalasseus sandvicensis". IUCN Red List of Threatened Species. 2019: e.T22694591A154517364. doi:10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T22694591A154517364.en. Retrieved 19 November 2021.
  2. ^ a b Bridge, Eli S.; Jones, Andrew W.; Baker, Allan J. (2005). "A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution". Molecular Phylogenetics and Evolution. 35 (2): 459–469. doi:10.1016/j.ympev.2004.12.010. PMID 15804415.
  3. ^ Snow, David; Perrins, Christopher M., eds. (1998). The Birds of the Western Palearctic (BWP) concise edition (2 volumes). Oxford: Oxford University Press. p. 764. ISBN 0-19-854099-X.
  4. ^ Jobling, James A (2010). The Helm Dictionary of Scientific Bird Names. London: Christopher Helm. pp. 347, 383. ISBN 978-1-4081-2501-4.
  5. ^ "Sandwich Tern Identification, All About Birds, Cornell Lab of Ornithology". www.allaboutbirds.org. Retrieved 2020-09-25.
  6. ^ a b c Hume, R. (2002). RSPB Birds of Britain and Europe. London: Dorling Kindersley. pp. 186. ISBN 0-7513-1234-7.
  7. ^ "Annex 2: Waterbird species to which the Agreement applies". Agreement on the conservation of African-Eurasian migratory Waterbirds (AEWA). UNEP/ AEWA Secretariat. Retrieved 28 May 2016.
  8. ^ "Introduction". African-Eurasian Waterbird Agreement. UNEP/ AEWA Secretariat. Retrieved 28 May 2016.
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia EN

Sandwich tern: Brief Summary ( الإنجليزية )

المقدمة من wikipedia EN

The Sandwich tern (Thalasseus sandvicensis) is a tern in the family Laridae. It is very closely related to the lesser crested tern (T. bengalensis), Chinese crested tern (T. bernsteini), Cabot's tern (T. acuflavidus), and elegant tern (T. elegans) and has been known to interbreed with the lesser crested. It breeds in the Palearctic from Europe to the Caspian Sea wintering to South Africa, India and Sri Lanka.

The Sandwich tern is a medium-large tern with grey upperparts, white underparts, a yellow-tipped black bill and a shaggy black crest which becomes less extensive in winter with a white crown. Young birds bear grey and brown scalloped plumage on their backs and wings. It is a vocal bird. It nests in a ground scrape and lays one to three eggs.

Like all Thalasseus terns, the Sandwich tern feeds by plunge diving for fish, usually in marine environments, and the offering of fish by the male to the female is part of the courtship display.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia EN

Sandviĉa ŝterno ( إسبرانتو )

المقدمة من wikipedia EO

La Sandviĉa ŝterno, Nigrakrura ŝternoBlanka ŝterno (Thalasseus sandvicensis, iame Sterna sandvicensis - vidu Bridge et al, 2005) estas ŝterno, tio estas birdo de la familio de Ŝternedoj kaj genro de Thalasseuskrestoŝternoj. Tiuj specioj havas “malkombitajn” krestojn inter krono kaj nuko malantaŭen direktitajn. Tiu ĉi specio estas tre parence rilata kun la Bengala krestoŝterno T. bengalensis, Ĉina krestoŝterno T. bernsteini kaj kun la Eleganta ŝterno T. elegans, kaj krome oni scias, ke ĝi interreproduktiĝis kun la Bengala krestoŝterno.

Ĉe birdoj, la specia nomo sandvicensis kutime signifas, ke tiu specio estis unuafoje priskribata el Havajo, tiame konata kiel insularo "Sandwich". Tamen la Sandviĉa ŝterno ne ĉeestas tiun insularon; en tiu kazo, la specia nomo aludas al Sandwich, Kent, Tipo (biologio) de la ornitologo John Latham.

Subspecioj kaj disvastiĝo

Thalasseus acuflavidus et Thalasseus sandvicensis map-location-fr.svg

Tiu birdo havas tri subspeciojn:

  • T. s. sandvicensis reproduktiĝas en marbordoj de Atlantiko, ĉefe el Brito ĝis la Balta maro kaj ankaŭ la Mediteraneo, Nigra Maro kaj Kaspia Maro en Eŭropo, kaj migras vintre ĉe okcidenta Afriko kaj la Araba duoninsulo ĝis okcidenta Barato.
  • La plej malgranda T. s. acuflavida reproduktiĝas en marbordoj de Atlantiko de la sudaj ŝtatoj de Usono ekde la centro ĝis Florido kaj Teksaso, kaj vintras en la Karibo ekde Florido suden, kaj iam estis kiel vaganto ĉe Okcidenta Eŭropo.
  • La flavbeka T. s. eurygnatha (foje konsiderata kiel separita specio, Kajena ŝterno T. eurygnatha) reproduktiĝas en marbordoj de Atlantiko de Suda Ameriko el Argentino norden ĝis la Karibo, kaj vintras ankaŭ en Pacifiko, interkoincidante kun la T. s. acuflavida en la nordo de sia teritorio.

Kutimaro

Tiu ĉi specio estas socia birdo kiu reproduktiĝas en tre densaj kolonioj en marbordoj kaj insuloj (sablejoj aŭ rokejoj), kaj kiel escepto en taŭgaj grandaj nesalaj lagoj proksime de marbordo.

Por pariĝado okazas ceremoniaj kaj akrobataj flugoj. La nesto estas engrunda nuda truo (foje kovrita nur de ŝtonetoj aŭ konkeroj) kie la ino demetas unu ĝi tri , blankajn, brunajn aŭ rozecajn ovojn. Malkiel kelkaj el la plej etaj blankaj ŝternoj, ĝi ne estas tre agresema kontraŭ eventualaj predantoj, pro la propra denseco de la nestoj (ofte nur 20–30 cm apartaj) kaj pro la nestado ĉe aliaj pli agresemaj specioj kiel la Arkta ŝterno aŭ la Ridmevo por malhelpi predadon. Ambaŭ gepatroj kovas kaj zorgas la idojn. La specio atingas la seksan maturecon la kvaran jaron.

La Sandviĉa ŝterno manĝas per plonĝado de tre alte fiŝojn, preskaŭ ĉiam el maro, kiel plej granda parto de la ŝternoj de la genro Thalasseus, kaj ĉefe anĉovojn kaj pilĉardojn, foje etajn krustulojn. Ĝi kutime plonĝas rekte kaj ne laŭŝtupe kiel la Arkta ŝterno. Propono de fiŝo de la masklo al la ino estas parto de la ceremonia pariĝado. La flugo estas akrobata.

Aspekto

Tiu ĉi estas mezgranda ŝterno, 37–43 cm longa kun enverguro de 85–110 cm kaj peza 210 ĝis 260 g, kiu malfacile povas esti konfuzita kun iu ajn specio en sia teritorio, kvankam la sudamerika raso povas esti konfuzita kun la Eleganta ŝterno.

Krestoŝternoj diferenciĝas plej facile pri siaj bekoj. La Sandviĉa ŝterno havas maldikan pintakran nigran bekon kun flava pinto, escepte ĉe la flavbeka aŭ oranĝbeka Sudamerika raso. Krome ili havas nigrajn kronon kaj kreston kaj ankaŭ iliaj mallongaj kruroj estas nigraj, de tie la nomo Nigrokrura ŝterno. La supraflugiloj estas helgrizaj kaj la vizaĝo, pugo, vosto (tre forkoforma) kaj subaj partoj blankaj, pro tio tiu ŝterno aspektas tre blanke dumfluge, de tie la nomo Blanka ŝterno, kvankam la unuaj plumoj ĉe flugilpinto malheliiĝas somere. La voĉo estas karaktera laŭta iritiga bruo.

La Bengala krestoŝterno kaj la Eleganta ŝterno diferenciĝas pro havi entute oranĝajn bekojn; la Bengala krestoŝterno diferenciĝas ankaŭ pro havi grizan pugon kaj parte pli fortikan bekon, kaj la Eleganta pro havi iomete pli longan, maldikan bekon. Ĉina krestoŝterno estas la plej simila al la Sandviĉa, sed ĝi havas inversan bekokolorigon, nome flava kun nigra pinto; tiu ne koincidas laŭ teritorio kun la Sandviĉa ŝterno, do la konfuzo estas malprobabla. Vintre, la frunto de la Sandviĉa ŝterno blankiĝas. Junuloj de Sandviĉa ŝterno montras skvamecan aspekton kiel junuloj de Roza ŝterno.

Aliaj

Ili vivas ĝis 24 jarojn.

La Sandviĉa ŝterno estas specio protektita de la Traktato por la konservado de Afrikeŭraziaj Migrantaj Akvobirdoj (AEWA en la angla).

Referencoj

  • BirdLife International (2004). Sterna sandvicensis. Internacia Ruĝa Listo de Endanĝeritaj Specioj, eldono de 2006. IUCN 2006. Elŝutita 11 May 2006. Ne minacata
  • Bridge, E. S.; Jones, A. W. & Baker, A. J. (2005): A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution. Molecular Phylogenetics and Evolution 35: 459–469. PDF plena teksto
  • Harrison, Peter (1988): Seabirds (2nd edition). Christopher Helm, London ISBN 0-7470-1410-8
  • National Geographic Society (2002): Field Guide to the Birds of North America. National Geographic, Washington DC. ISBN 0-7922-6877-6
  • Olsen, Klaus Malling & Larsson, Hans (1995): Terns of Europe and North America. Christopher Helm, London. ISBN 0-7136-4056-1
  • Stienen, Eric WM (2006): Living with gulls: trading of food and predation in the Sandwich Tern Sterna sandvicencis. Phd Thesis University Groningen. [1]

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Vikipedio aŭtoroj kaj redaktantoj
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia EO

Sandviĉa ŝterno: Brief Summary ( إسبرانتو )

المقدمة من wikipedia EO

La Sandviĉa ŝterno, Nigrakrura ŝternoBlanka ŝterno (Thalasseus sandvicensis, iame Sterna sandvicensis - vidu Bridge et al, 2005) estas ŝterno, tio estas birdo de la familio de Ŝternedoj kaj genro de Thalasseus aŭ krestoŝternoj. Tiuj specioj havas “malkombitajn” krestojn inter krono kaj nuko malantaŭen direktitajn. Tiu ĉi specio estas tre parence rilata kun la Bengala krestoŝterno T. bengalensis, Ĉina krestoŝterno T. bernsteini kaj kun la Eleganta ŝterno T. elegans, kaj krome oni scias, ke ĝi interreproduktiĝis kun la Bengala krestoŝterno.

Ĉe birdoj, la specia nomo sandvicensis kutime signifas, ke tiu specio estis unuafoje priskribata el Havajo, tiame konata kiel insularo "Sandwich". Tamen la Sandviĉa ŝterno ne ĉeestas tiun insularon; en tiu kazo, la specia nomo aludas al Sandwich, Kent, Tipo (biologio) de la ornitologo John Latham.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Vikipedio aŭtoroj kaj redaktantoj
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia EO

Thalasseus sandvicensis ( الإسبانية، القشتالية )

المقدمة من wikipedia ES
Sonido del charrán patinegro.

El charrán patinegro (Thalasseus sandvicensis) es un ave de la familia Sternidae que habita en las costas de África y Eurasia occidental. Su taxonomía se encuentra en disputa, mientras que algunos lo incluyen en el género Thalasseus otros lo mantienen en el género Sterna.[2][3]​ Está estrechamente emparentado con el charrán bengalí (T. bengalensis), el charrán chino (T. bernsteini) y el charrán elegante (T. elegans).

El charrán patinegro es un charrán de tamaño medio grande que tiene las partes superiores de su cuerpo de color gris pálido y las inferiores de color blanco, con un copete crestado negro que se reduce a una franja negra en invierno y un pico negro con la punta amarilla. Como todos los demás charranes del género Thalasseus el charrán patinegro se alimenta zambulléndose en el agua para pescar, normalmente en medios marinos.

Taxonomía

T. bengalensis

   

T. maxima

   

T.bergii

         

T. acuflavidus

   

T. elegans

   

T. sandvicensis

      Relaciones en el género Thalasseus[3]
 src=
Adulto en vuelo con su plumaje invernal.

La familia de los charranes y pagazas, Sternidae, está formada por aves de tamaño pequeño y medio que se parecen a las gaviotas, aunque suelen ser más delicadas y de construcción más ligera y con patas más cortas. Tienen alas largas y puntiagudas que les proporcionan un vuelo fuerte y rápido. Además suelen tener colas ahorquilladas. La mayoría de las especies son grises en la parte superior y blancas por debajo y presentan un capuchón negro que se reduce o se salpica de blanco en invierno.[4]

El charrán patinegro fue descrito científicamente por el ornitólogo John Latham en 1787 como Sterna sandvicensis, pero recientemente se lo trasladó al género Thalasseus (Boie, 1822) debido a unos estudios de ADN mitocondrial que confirman que los tres tipos distintos de patrones en la cabeza (corona blanca, capuchón negro y capuchón negro con una entrada blanca en la frente) corresponden a distintos clados.[2]

El nombre del género deriva del término griego Thalassa (mar); y sandvicensis se refiere a Sandwich (Kent), la localidad donde Latham recolectó su ejemplar tipo; a diferencia de otras aves donde generalmente el término sandvicensis en su nombre específico se refiere a Hawái, que anteriormente se denominaba islas Sandwich.

 src=
Ejemplar con plumaje de invierno.

El charrán patinegro cría en las costas atlánticas y mediterráneas europeas, y migra a África occidental y la península arábiga.[3]

Descripción

Es un charrán de tamaño medio, 37–43 cm de longitud con una envergadura alar de 85–97 cm, que es difícil de confundir con otra especie en su área de distribución, aunque juveniles que tienen el pico más corto se parecen a los de la pagaza piconegra.

El pico del charrán patinegro es estrecho y de color negro con la punta amarillo, excepto en la raza sudamericana que es en su totalidad amarillo o anaranjado. Sus patas son cortas y como indica su nombre de color negro. Las partes superiores de su cuerpo son de color gris pálido y las inferiores blancas. Lo que le da un aspecto muy claro en vuelo, aunque las plumas primarias se oscurecen durante el verano,[5]​ y los adultos presentan en su cabeza un casquete crestado de color negro. En invierno la frente y el píleo de los adultos se vuelven blancos. Los juveniles del charrán patinegro tienen la punta de sus colas oscuras y la espalda y parte superior de las alas ligeramente moteadas, como los juveniles del charrán rosado.[5]

Se diferencia del charrán bengalí y el charrán elegante en su pico que ambos tienen de color anaranjado. Además el charrán bengalí tiene el pico algo más robusto y el trasero de color gris, y el charrán elegante tiene el pico ligeramente más largo y más delgado. El charrán chino es más parecido al charran patinegro, pero el patrón de color de su pico es el inverso, amarillo con la punta negra, y sus áreas de distribución no se solapan, por lo que es muy poco probable la confusión.

Comportamiento

 src=
T. sandvicensis alimentando a su cría crecida.
 src=
oeufs de Thalasseus sandvicensis - MHNT

Esta especie cría en colonias muy densas junto a la costa y en las islas, y excepcionalmente en el interior continental en grandes lagos de agua dulce cercanos a la costa. Realiza su nido en el suelo escarbando someramente la tierra y pone de uno a tres huevos. A diferencia de charranes más pequeños no se muestra muy agresivo ante potenciales depredadores, contando con la alta densidad de nidos—a menudo sólo 20–30 cm entre uno y otro— y que anida cerca de otras especies más agresivas como los charranes árticos y las gaviotas reidoras para expulsar a los depredadores.

Como todos los charranes del género Thalasseus los charranes patinegros se alimentan zambulléndose en picado para pescar. Generalmente hacen un clavado directamente, sin cernirse como prefiere el charrán ártico. Las ofrendas de pescado del macho a la hembra son parte del ritual de cortejo en esta especie.

Conservación

El charrán patinegro tiene una amplia zona de distribución de unos 100,000–1,000,000 millones de km². Tiene una población estimada en 460.000–500.000 individuos. La tendencia de la población no se ha cuantificado, pero se cree que no se acerca a los criterios de declive de la Lista Roja de la UICN (un declive de más del 30% en diez años o tres generaciones). Por esta razón la especie está catalogada como de preocupación menor (LC).[1]

El charrán patinegro está entre las especies a las que se aplica el Tratado de conservación de las aves acuáticas migratorias afro-euroasiáticas (AEWA).[6]

Referencias

  1. a b BirdLife International (2009). «Sterna sandvicensis». Lista Roja de especies amenazadas de la UICN 2022 (en inglés). ISSN 2307-8235. Consultado el 4 de octubre de 2010.
  2. a b Bridge, Eli S.; Jones, Andrew W. & Baker, Allan J. (2005). «A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution» (PDF). Molecular Phylogenetics and Evolution 35 (2): 459-469. PMID 15804415. doi:10.1016/j.ympev.2004.12.010. La referencia utiliza el parámetro obsoleto |coautores= (ayuda)
  3. a b c Efe, M. A., Tavares, E. S., Baker, A.J., & Bonatto, S. (2009). Multigene phylogeny and DNA barcoding indicate that the Sandwich tern complex (Thalasseus sandvicensis, Laridae, Sternini) comprises two species. Molecular Phylogenetics and Evolution 52 (1): 263-267
  4. Snow & Perrin (1998) 764
  5. a b Hume R (2002). RSPB Birds of Britain and Europe. Londres: Dorling Kindersley. pp. 186. ISBN 0-7513-1234-7.
  6. «Annex 2: Waterbird species to which the Agreement applies» (PDF). Agreement on the conservation of African-Eurasian migratory Waterbirds (AEWA). UNEP/ AEWA Secretariat. Archivado desde el original el 10 de septiembre de 2008. Consultado el 4 de julio de 2008.

Bibliografía

  • Snow, David; Perrins, Christopher M (editors) (1998). The Birds of the Western Palearctic (BWP) concise edition (2 volumes). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-198540-99-X. La referencia utiliza el parámetro obsoleto |coautores= (ayuda)
  • Harrison, Peter (1988): Seabirds (2ª edición). Christopher Helm, London ISBN 0-7470-1410-8
  • Olsen, Klaus Malling & Larsson, Hans (1995): Terns of Europe and North America. Christopher Helm, London. ISBN 0-7136-4056-1
  • Stienen, Eric WM (2006): Living with gulls: trading of food and predation in the Sandwich Tern Sterna sandvicencis. Phd Thesis University Groningen. [1]

 title=
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autores y editores de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia ES

Thalasseus sandvicensis: Brief Summary ( الإسبانية، القشتالية )

المقدمة من wikipedia ES
Sonido del charrán patinegro.

El charrán patinegro (Thalasseus sandvicensis) es un ave de la familia Sternidae que habita en las costas de África y Eurasia occidental. Su taxonomía se encuentra en disputa, mientras que algunos lo incluyen en el género Thalasseus otros lo mantienen en el género Sterna.​​ Está estrechamente emparentado con el charrán bengalí (T. bengalensis), el charrán chino (T. bernsteini) y el charrán elegante (T. elegans).

El charrán patinegro es un charrán de tamaño medio grande que tiene las partes superiores de su cuerpo de color gris pálido y las inferiores de color blanco, con un copete crestado negro que se reduce a una franja negra en invierno y un pico negro con la punta amarilla. Como todos los demás charranes del género Thalasseus el charrán patinegro se alimenta zambulléndose en el agua para pescar, normalmente en medios marinos.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autores y editores de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia ES

Tutt-tiir ( الإستونية )

المقدمة من wikipedia ET

Tutt-tiir (Thalasseus sandvicensis või Sterna sandvicensis) on tiirlaste sugukonda kuuluv linnuliik.

Tutt-tiir on sihvakas, tal on kitsad tiivad. Sulestik on valge, selg ja tiivad helehallid, pealagi must. Nokk on must ja kollase tipuga. Täiskasvanud lind on 36–41 cm pikk, tiibade siruulatus on 98–105 cm ja kaal 80–100 g.

Tutt-tiir on laialt levinud liik. Eristatakse kolme alaliiki: Thalasseus sandvicensis sandvicensis Euroopas ja Aafrikas, Thalasseus sandvicensis acuflavida Põhja-Ameerikas ja Thalasseus sandvicensis eurygnatha Lõuna-Ameerikas.

Tutt-tiir pesitseb Eestis vähesel arvul Saaremaa ümbruse laidudel.

Tutt-tiiru pesitsusaegset arvukust hinnatakse 600–900 paarile.[1]

Viited

  1. 1,0 1,1 "Eesti lindude staatus, pesitsusaegne ja talvine arvukus 2003–2008". Hirundo, 1/2009. Eesti Ornitoloogiaühing. Failitüüp: PDF.

Välislingid

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Vikipeedia autorid ja toimetajad
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia ET

Tutt-tiir: Brief Summary ( الإستونية )

المقدمة من wikipedia ET

Tutt-tiir (Thalasseus sandvicensis või Sterna sandvicensis) on tiirlaste sugukonda kuuluv linnuliik.

Tutt-tiir on sihvakas, tal on kitsad tiivad. Sulestik on valge, selg ja tiivad helehallid, pealagi must. Nokk on must ja kollase tipuga. Täiskasvanud lind on 36–41 cm pikk, tiibade siruulatus on 98–105 cm ja kaal 80–100 g.

Tutt-tiir on laialt levinud liik. Eristatakse kolme alaliiki: Thalasseus sandvicensis sandvicensis Euroopas ja Aafrikas, Thalasseus sandvicensis acuflavida Põhja-Ameerikas ja Thalasseus sandvicensis eurygnatha Lõuna-Ameerikas.

Tutt-tiir pesitseb Eestis vähesel arvul Saaremaa ümbruse laidudel.

Tutt-tiiru pesitsusaegset arvukust hinnatakse 600–900 paarile.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Vikipeedia autorid ja toimetajad
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia ET

Txenada hankabeltz ( الباسكية )

المقدمة من wikipedia EU

Txenada hankabeltza (Thalasseus sandvicensis) sternidae familiako hegazti zangaluzea da[1].

Lehen sterna sandvicensis izen binomiala zuen.

Taxonomia

Txenada hankabeltzak hiru azpiespezie ditu:

  • T. s. sandvicensis (Latham, 1787) Europako kostalde atlantiko eta mediterraneoetan bizi dena.
  • T. s. acuflavida (Cabot, 1847) Ipar Amerikako kostalde atlantikoetan bizi dena.
  • T. s. eurygnatha (Saunders 1876) Hego Amerikako kostalde atlantikoetan bizi dena.

Erreferentziak

  1. Harrison, Peter (1988): Seabirds (2nd edition). Christopher Helm, Londres ISBN 0-7470-1410-8



Biologia Artikulu hau biologiari buruzko zirriborroa da. Wikipedia lagun dezakezu edukia osatuz.
(RLQ=window.RLQ||[]).push(function(){mw.log.warn("Gadget "ErrefAurrebista" was not loaded. Please migrate it to use ResourceLoader. See u003Chttps://eu.wikipedia.org/wiki/Berezi:Gadgetaku003E.");});
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipediako egileak eta editoreak
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia EU

Txenada hankabeltz: Brief Summary ( الباسكية )

المقدمة من wikipedia EU

Txenada hankabeltza (Thalasseus sandvicensis) sternidae familiako hegazti zangaluzea da.

Lehen sterna sandvicensis izen binomiala zuen.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipediako egileak eta editoreak
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia EU

Riuttatiira ( الفنلندية )

المقدمة من wikipedia FI
 src=
Riuttatiira.Ystad 2017.

Riuttatiira (Thalasseus sandvicensis, aiemmin Sterna sandvicensis) on laajalle levinnyt suurehko merilintu. Levinneisyysalueen mukaan se jaetaan joskus kolmeen alalajiin, T. s. sandvicensis Euroopassa ja Afrikassa, T. s. acuflavida Pohjois-Amerikassa ja T. s. eurygnatha Etelä-Amerikassa. Suomessa se ei vielä (2006) ole pesinyt, vaikka satunnaisia yksilöitä Itämeren rannoilla onkin vieraillut.

Koko ja ulkonäkö

Selkä ja siivet ovat harmaat, kaula rinta ja pään alaosa valkeat, silmien yläpuoli kesällä musta, loppukesästä talveen otsa valkoinen. Pitkä, kapea tikkunokka musta keltaisella kärjellä. Kookkaampi kuin Suomen yleisimmät tiirat, mutta räyskää pienempi. Pituus on 35–45 cm, siipien kärkiväli 85–105 cm, paino 80–100 grammaa.

Levinneisyys

Riuttatiira ei kuulu Suomen pesimälinnustoon, mutta jo Viron rannikoilla näitä kauniita vaaleita tiiroja tapaa pesimästä. Riuttatiiroja kiertelee kuitenkin Suomenkin merenrannikoilla vuosittain huhti-elokuussa. Suurin osa havainnoista tulee Suomenlahdelta ja Lounaissaaristosta, mutta monesti lajin satunnaisia kiertelijöitä saattaa tavata myös mm. Porin seudulta. Vuonna 2007 riuttatiirasta tehtiin Suomessa ainakin 10 havaintoa, joiden perusteella eri yksilöitä havaittiin noin 6–9. Parhaiten laji oli havaittavissa Hangossa, jossa laji havaittiin yhteensä 7 kertaa (ilmeisesti 5 eri yksilöä koko vuoden aikana).

Elinympäristö

Riuttatiira ei ole yhtä aggressiivinen kuin lapintiira ja naurulokki, ja se pesii joskus näiden lähellä ollakseen suojassa pedoilla.

Ravinto

Riuttatiira syö pääasiassa pieniä kaloja rannikolla tai avomerellä.

Lähteet

  1. BirdLife International: Sterna sandvicensis IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.2. 2012. International Union for Conservation of Nature, IUCN, Iucnredlist.org. Viitattu 2.6.2014. (englanniksi)

Aiheesta muualla

Tämä lintuihin liittyvä artikkeli on tynkä. Voit auttaa Wikipediaa laajentamalla artikkelia.
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedian tekijät ja toimittajat
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia FI

Riuttatiira: Brief Summary ( الفنلندية )

المقدمة من wikipedia FI
 src= Riuttatiira.Ystad 2017.

Riuttatiira (Thalasseus sandvicensis, aiemmin Sterna sandvicensis) on laajalle levinnyt suurehko merilintu. Levinneisyysalueen mukaan se jaetaan joskus kolmeen alalajiin, T. s. sandvicensis Euroopassa ja Afrikassa, T. s. acuflavida Pohjois-Amerikassa ja T. s. eurygnatha Etelä-Amerikassa. Suomessa se ei vielä (2006) ole pesinyt, vaikka satunnaisia yksilöitä Itämeren rannoilla onkin vieraillut.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedian tekijät ja toimittajat
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia FI

Sterne caugek ( الفرنسية )

المقدمة من wikipedia FR

Thalasseus sandvicensis

La Sterne caugek (Thalasseus sandvicensis) est une espèce d'oiseaux marins de la famille des Laridés. On lui donne aussi le nom de plovre criard, privaret (ou puveret), tavernot.

Le terme « caugek » est une référence au cri de cet oiseau ; sandvicensis est le nom latinisé d'une ville du Kent, Sandwich (Cf. le nom suédois : Sterne du Kent).

Parmi les sternes fréquentant les côtes européennes, elle se reconnaît à la pointe jaune de son bec.

Position systématique

Cette espèce est très proche de la Sterne élégante (Thalasseus elegans), de la Sterne d'Orient (Thalasseus bernsteini) et surtout de la Sterne voyageuse (Thalasseus bengalensis) avec laquelle on a pu observer des hybridations.[réf. nécessaire]

D'après le Congrès ornithologique international, c'est une espèce monotypique.

Morphologie

 src=
Adulte et juvénile, nourrissage
  • Taille : 36 à 43 cm
  • Poids : 210 à 260 g
  • Envergure : 85 à 110 cm

La sterne caugek a le dos gris cendré très pâle, le cou et le ventre blancs. Son bec, long et pointu, est noir avec la pointe jaune (il peut être jaune ou orange chez les sous-espèces sud-américaines). Ses pattes sont noires. Elle présente sur la tête une calotte entièrement noire pendant la saison de reproduction, mais dont la partie frontale devient blanche dès le mois de juillet, et prolongée par une courte huppe érectile toujours sombre. Sa queue est blanche, assez courte, un peu fourchue.

Chez cet oiseau actif et bruyant, le cri est discordant et criailleur, surtout émis pendant le vol -kerrièk-kerrièk- . Pendant la parade nuptiale, il émet des cris gutturaux, bec pointé vers le haut -krak-krak-

Comportement

Comportement social

 src=
Colonie dense de sternes caugek

Cette sterne, très grégaire, vit en colonies denses avec des nids très rapprochés, parfois à moins de 30 cm les uns des autres (on peut compter jusqu'à 5 à 6 nids au m²). Une colonie de sterne caugek peut compter plusieurs milliers d'oiseaux. Contrairement à d'autres espèces de sternes, elle n'est guère agressive envers les prédateurs potentiels. Elle compte sur la densité des nids pour diminuer les risques de prédation sur ses petits. La sterne caugek niche parfois à proximité d'espèces plus agressives (sterne arctique, mouette rieuse) pour décourager les prédateurs.
Les colonies sont généralement installées sur les côtes maritimes, mais on peut les rencontrer à proximité de lacs côtiers.

Vol

Description du vol

Grâce à ses longues ailes coudées, la sterne caugek est un excellent voilier, capable de brusques changements de vitesse et de direction.
Pour repérer ses proies, elle pratique un vol battu stationnaire (vol en "saint esprit"), le bec orienté vers le bas. Une fois la proie repérée, la sterne replie ses ailes et plonge, en oblique ou à la verticale, parfois d'une hauteur importante. Son taux de réussite est très élevé.

Migration

La sterne caugek est une espèce migratrice qui rejoint son aire de nidification dans le nord vers avril/mai, puis repart vers le sud, vers sa zone d'hivernage de juillet à septembre. La migration est parfois très longue : les sternes caugek du nord de l'Europe peuvent aller hiverner aussi loin que le Mozambique, ayant longé pour ce faire toutes les côtes ouest et sud de l'Europe et de l'Afrique, puis après avoir contourné le Cap de Bonne-Espérance, remonté une partie de la côte africaine orientale.

Alimentation

La sterne caugek se nourrit presque exclusivement de poissons. lançons, sardines, anchois, harengs, sprats et autres petits poissons marins constituent 98 % de son régime alimentaire. Elle peut aussi pêcher des vers ou des mollusques marins.

Reproduction

 src=
oeufs de Thalasseus sandvicensis - Muséum de Toulouse

La saison de reproduction a lieu généralement en mai-juin. La parade nuptiale présente une phase de vols acrobatiques accompagnés de nombreux cris, avec de grandes ascensions suivies de descentes rapides. La phase au sol consiste en une danse circulaire des deux partenaires, becs entrouverts, ainsi qu'une succession de cris particuliers, becs en l'air. Le mâle présente en offrande un petit poisson à la femelle.
Après l'accouplement, les parents font un trou dans le sol en guise de nid. La femelle pond, souvent à même le sol, un à trois œufs de couleur variable, allant du blanc au marron léger, souvent décorés de petites taches plus foncées.
L'incubation (qui dure de 22 à 26 jours) et le nourrissage des petits sont assurés par les deux parents. Les poussins, qui pèsent en moyenne 28 g à la naissance[1], sont nidifuges et peuvent s'aventurer hors du nid quelques heures après l'éclosion. Les poussins d'une quinzaine de jours se rassemblent en pouponnière surveillée par des adultes. Les petits deviennent capables de voler après cinq semaines.

 src=
Sterne caugek (cliquez sur l'image pour l'agrandir)

Les sternes caugek, qui peuvent vivre jusqu'à 24 ans[2], atteignent leur maturité sexuelle à 3 ans[1]. Le record actuel de longévité européen, déterminé par baguage, est de 30 ans et 9 mois[3].

Répartition et habitat

La sterne caugek est un oiseau migrateur, sa répartition varie donc en fonction des saisons. La nidification se fait essentiellement sur les côtes européennes ou sur les côtes atlantiques du continent américain. Le départ vers les zones d'hivernage a lieu fin septembre, et le retour vers les zones de nidification fin mars. Cet oiseau niche de préférence sur des côtes basses, caillouteuses ou sablonneuses, à végétation rase ou absente.

Thalasseus sandvicensis-map.svg

En France, la principale colonie de sternes caugeks se trouve sur la Réserve naturelle du banc d'Arguin, avec une moyenne de 4 000 couples au début des années 2000 la population chute ces dernières années. 3 000 couples en 2007, 2 500 couples en 2008 (source point d'information sur la réserve, été 2008).

Statut et préservation

Elle est principalement menacée par la modification de son habitat, les dérangements et la prédation par les renards lors de la nidification, et la diminution des ressources de pêche.

L'Accord sur la conservation des oiseaux d'eau migrateurs d'Afrique-Eurasie classe depuis 2002 en catégorie B2a (population assez nombreuse mais considérée comme nécessitant une attention spéciale en raison d'une concentration sur un petit nombre de sites à un stade quelconque de leur cycle annuel) les populations asiatiques, ouest-européennes et ouest-africaines de sternes caugeks, et en catégorie A3a et A3c (population peu nombreuse considérée comme menacée en raison d'une concentration sur un petit nombre de sites à un stade quelconque de leur cycle annuel et d'une manifestation d'un déclin significatif à long terme) celles de la Mer Méditerranée et de la Mer Noire[4].

Birdlife International estime que la population européenne comprend de 82 000 à 130 000 couples en été (ce qui représente, selon Birdlife International, 50 % de la population totale), et 3 200 individus hivernants (Russie incluse). Cette population ayant enregistré un déclin certes modéré, mais généralisé à tous les pays, cette organisation classe cet oiseau dans la catégorie SPEC2 (situation défavorable en Europe, espèce concentrée en Europe).
L'AEE a classé cette espèce dans la catégorie "en déclin"; elle a en effet été déclarée dans la catégorie "vulnérable" par l'Italie et la Suède, et dans la catégorie "en danger" par les Pays-Bas et la Pologne[5].

L'UICN classe cette espèce dans la catégorie "préoccupation mineure", estimant sa population mondiale à un nombre variant entre 460 000 et 500 000 individus, sur une aire de répartition s'étendant sur 100 000 à 1 million de km².

Protection

La sterne caugek bénéficie d'une protection totale sur le territoire français depuis l'arrêté ministériel du 17 avril 1981 relatif aux oiseaux protégés sur l'ensemble du territoire. Elle est inscrite à l'annexe I de la directive Oiseaux de l'Union européenne. Il est donc interdit de la détruire, la mutiler, la capturer ou l'enlever, de la perturber intentionnellement ou de la naturaliser, ainsi que de détruire ou enlever les œufs et les nids, et de détruire, altérer ou dégrader son milieu. Qu'elle soit vivante ou morte, il est aussi interdit de la transporter, colporter, de l'utiliser, de la détenir, de la vendre ou de l'acheter.

L'US Migratory Bird Act classe aussi cette sterne parmi les espèces à protéger.

Curiosités

Plusieurs pays ont émis un timbre à l'effigie de cet oiseau : les Pays-Bas (1982), la Gambie (1999), l'Albanie (1973) et les îles de Jersey (1998), d'Aurigny (2003) et d'Aruba (2004).

Voir aussi

Photos et vidéos

Notes et références

Références externes

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Auteurs et éditeurs de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia FR

Sterne caugek: Brief Summary ( الفرنسية )

المقدمة من wikipedia FR

Thalasseus sandvicensis

La Sterne caugek (Thalasseus sandvicensis) est une espèce d'oiseaux marins de la famille des Laridés. On lui donne aussi le nom de plovre criard, privaret (ou puveret), tavernot.

Le terme « caugek » est une référence au cri de cet oiseau ; sandvicensis est le nom latinisé d'une ville du Kent, Sandwich (Cf. le nom suédois : Sterne du Kent).

Parmi les sternes fréquentant les côtes européennes, elle se reconnaît à la pointe jaune de son bec.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Auteurs et éditeurs de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia FR

Geabhróg scothdhubh ( الأيرلندية )

المقدمة من wikipedia GA

Is éan í an gheabhróg scothdhubh Is baill d'fhine na Laridae iad.


Ainmhí
Is síol ainmhí é an t-alt seo. Cuir leis, chun cuidiú leis an Vicipéid.
Má tá alt níos forbartha le fáil i dteanga eile, is féidir leat aistriúchán Gaeilge a dhéanamh.


ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Údair agus eagarthóirí Vicipéid
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia GA

Carrán cristado ( الجاليكية )

المقدمة من wikipedia gl Galician

O carrán cristado (Thalasseus sandvicensis), é un ave da familia dos Sternidae.

Morfoloxía e hábitos

Ten unha lonxitude entre 37–43 cm, unha envergadura de 85–97 cm e un peso de 250 gramos. Ten o peteiro esvelto e negro, coa punta amarela. Testa branca. Presenta unha pequena crista negra e patas da mesma cor. A especie non presenta dimorfismo sexual. Os xoves teñen manchas pardas na cabeza e na parte superior do corpo.

Son do carrán cristado.

É un ave moi gregaria, que garula con frecuencia. Alimentación baseada en peixes que pesca mergullándose. Tamén depreda crustáceos, moluscos e vermes.

Reprodución

Cría en colonias en praias areosas ou illas baixas. As veces tamén en augas estancadas que sexan salobres. O período de cría vai de maio a xullo cunha posta de 2 ovos. O tempo de incubación é de 22-26 días. Os polos comezan a voar ós 30-35 días.

 src=
Carrán cristado.

Distribución

Estival no norte de Europa. Invérnante no Sur de Europa e África. Escaso ou inexistente lonxe da costa. Ó revés do carrán do Caspio segue a costa cando emigra.

Non cría en Galicia, pero é relativamente abondosa nos pasos migratorios, especialmente de setembro a outubro.

Notas

Véxase tamén

Bibliografía

  • "Illas Cíes: Parque Nacional Marítimo-Terrestre das Illas Atlánticas". Edicións A Nosa Terra. ISBN 978-84-96203-67-9
  • "100 aves comúns do concello de O Grove e áreas veciñas". C.D. Romay Cousido, Antonio Fontoira García, Emilio Martínez Sabarís, Atocha Ramos Martínez. Editado polo Concello de O Grove. Depósito Legal: C 2423-2009
  • Guía de Aves: España, Europa y Región Mediterránea. Lars Svensson, Killian Mullarney, Dan Zetterstïons. Ediciones Omega (en castelán).
  • Gran Guía de la Naturaleza AVES. Nicolai, Singer, Wothe. Editorial Everest, s.a. (en castelán)
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autores e editores de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia gl Galician

Carrán cristado: Brief Summary ( الجاليكية )

المقدمة من wikipedia gl Galician

O carrán cristado (Thalasseus sandvicensis), é un ave da familia dos Sternidae.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autores e editores de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia gl Galician

Thalasseus sandvicensis ( الإيطالية )

المقدمة من wikipedia IT

Il beccapesci (Thalasseus sandvicensis (Latham, 1787)) è un uccello della sottofamiglia Sterninae, nella famiglia Laridae[2].

Descrizione

Thalasseus sandvicensis StMarys.jpg

Il beccapesci è una delle sterne più grandi, ha una lunghezza media di poco superiore ai 40 cm ed un peso che non supera 360 grammi. I colori sono prevalentemente grigi, con un petto più chiaro, zampe e cappuccio sulla testa neri. È nero anche il becco (tranne la punta gialla).
Si distingue da un gabbiano per le ali più sottili e a falce che sbatte più profondamente, per le zampe più corte, il becco più lungo ed il ciuffo nero sulla nuca, che gli conferiscono una silhouette particolare anche per una sterna.

Distribuzione e habitat

Il beccapesci è diffuso nelle aree costiere di Europa, Africa, Asia occidentale e Sud America[1]; in Italia ci sono rare nidificazioni sul delta del Po e nei pressi del Gargano.

Biologia

Alimentazione

Si ciba di pesci catturati tuffandosi in picchiata dal volo all'improvviso.

Riproduzione

 src=
Thalasseus sandvicensis

Nidifica in primavera inoltrata.

Canto

Conservazione

La IUCN Red List classifica Thalasseus sandvicensis come specie a basso rischio Least Concern.[1]

In Italia se ne vedono sempre meno, ma non è considerata comunque una specie a rischio, anche se ne è vietata la caccia.

Note

  1. ^ a b c (EN) BirdLife International 2015, Thalasseus sandvicensis, su IUCN Red List of Threatened Species, Versione 2020.2, IUCN, 2020. URL consultato il 15 aprile 2016.
  2. ^ (EN) Gill F. and Donsker D. (eds), Family Laridae, in IOC World Bird Names (ver 9.2), International Ornithologists’ Union, 2019. URL consultato il 15 aprile 2016.

 title=
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autori e redattori di Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia IT

Thalasseus sandvicensis: Brief Summary ( الإيطالية )

المقدمة من wikipedia IT

Il beccapesci (Thalasseus sandvicensis (Latham, 1787)) è un uccello della sottofamiglia Sterninae, nella famiglia Laridae.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autori e redattori di Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia IT

Margasparnė žuvėdra ( اللتوانية )

المقدمة من wikipedia LT
Paplitimo arealas

Margasnapė žuvėdra (lot. Thalasseus sandvicensis, angl. Sandwich Tern, vok. Brandseeschwalbe) – žuvėdrinių (Sternidae) šeimos paukštis, kuris lengvai atpažįstamas iš ilgo juodo snapo su geltonu galu. Viršugalvis juodas. Nugarinė pusė šviesiai pilka. Sparnai pilki, apatinė kūno dalis ir uodega baltos. Pakaušyje pasišiaušusios plunksnos panašios į kuoduką.

Lietuvoje labai reta, aptinkama pajūryje.

Vikiteka

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Vikipedijos autoriai ir redaktoriai
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia LT

Grote stern ( البلجيكية الهولندية )

المقدمة من wikipedia NL

Vogels
Video van broedende grote sternen.
Baltsende en parende grote sternen op Texel

De grote stern (Thalasseus sandvicensis) behoort tot een familie van zeevogels, die verwant is aan de meeuwen en schaarbekken. De meeste sterns werden vroeger ingedeeld bij het geslacht Sterna. Analyse van DNA-sequenties heeft echter geleid tot diverse afsplitsingen zoals het geslacht Thalasseus.

Kenmerken

De grote stern is te herkennen aan zijn zwarte kuif en snavel met een klein geel puntje.

 src=
Winterkleed

Verspreiding en leefgebied

Deze soort komt voor van noordelijk Europa tot het mediterrane gebied, de Zwarte- en Kaspische Zee.

Voorkomen in Nederland

In de jaren dertig van de twintigste eeuw broedden er in Nederland ongeveer 35.000 paren grote sterns,[2] vooral in het Waddengebied (Griend en Rottummerplaat) en in het vogelreservaat De Beer op het eiland Rozenburg. De populatie van De Beer is geheel verdwenen door de expansie van de Rotterdamse haven richting Europoort.

De grote stern werd één van de “icoonsoorten” van de Waddenzee. De grootste kolonie, op Griend, was sinds 1916 in bezit van Natuurmonumenten.

Toen in 1958 bij Rotterdam een proeffabriek voor het bestrijdingsmiddel Telodrin in gebruik genomen werd, en gechloreerde koolwaterstoffen als afvalstof via de Nieuwe Waterweg in de Noordzee en de Waddenzee terecht kwamen, bleven er in het hele Nederlandse Waddengebied maar 875 paren grote sterns over, voornamelijk op Griend. Na sluiting van de fabriek zijn de aantallen langzaam hersteld. Behalve op Griend vestigden zich ook voor kortere of langere tijd “satellietkolonies” op Rottumeroog, Rottumerplaat, Schiermonnikoog en Engelsmanplaat. Een meer duurzame kolonie vestigde zich op Ameland na 2000. Het aantal broedparen (op de Feugelpôlle) varieerde daar tussen de 2 en 5.000.[3]

In het Deltagebied waren eerst zandplaten in het Grevelingenmeer favoriet, daarna vooral de Hooge Platen in de Westerschelde. De hele Zeeuws/Vlaamse populatie bedroeg in de jaren negentig van de twintigste eeuw 3.000 tot 5.000 paar.[2]

In 2005 bedroeg het totaal aantal broedparen in Nederland 16.350, tussen 1990 en 2005 was de trend licht stijgend.[4]

De soort staat als niet bedreigd op de internationale Rode Lijst van de IUCN,[1] maar valt wel onder het AEWA-verdrag. Hij staat als bedreigd op de Nederlandse Rode Lijst omdat de aantallen nog steeds niet op het peil van de jaren 1930 terug zijn en de broedbiotoop voortdurend bedreigd wordt door bijvoorbeeld baggerwerkzaamheden (Westerschelde) of verstoring (Waddengebied).

Texel

In de eerste jaren van WOII groeide de kolonie van de grote stern op De Schorren tot 10-15.000 paren. Maar omdat de eieren in opdracht van de bezetter massaal werden geraapt, verdween de kolonie later in de oorlog. Na de oorlog herstelde de kolonie zich. In 1956-1957 broedden er opnieuw 10-15.000 paren.[3]

Grote sterns zijn echte “zeesterns”: meestal broeden ze in gebieden met een grote natuurlijke dynamiek. Maar dat houdt ook in dat ze een grote kans lopen door natuurlijke oorzaken, zoals stormvloeden tijdens het broedseizoen, verstoord te worden.[5]

In 1997 vestigde de grote stern zich in de Mokbaai op Texel, op het terrein van de Joost Dourleinkazerne. Die kolonie hield geen stand, maar de sterns vestigden zich vanaf 2004 aan de overkant van de Mokbaai, in De Petten. Het grote voordeel van deze vestiging was de nabijheid van foerageergebied. Grote sterns vangen hun vis vooral op de Noordzee. De aantallen broedende vogels namen toe tot maximaal 2.900 paartjes (deels in het naastgelegen gebied 't Stoar). Ook deze kolonie verdween (in 2013).

In 2012 gingen er ook grote sterns in Ottersaat broeden. Daar waren – net zoals in De Petten – schelpeneilandjes aangelegd voor de “kleinere sterns” (visdieven en noordse sterns) en voor kluten. Al meteen in het eerste jaar van vestiging brachten ongeveer 1.000 paar een aantal van ca. 1.000 vliegvlugge jongen groot. 2012 was voor Griend (met 2.796 paar en een broedsucces van nagenoeg nul) een erg slecht jaar.

In 2013 groeide de kolonie in Ottersaat tot 1.600 paar en vestigde de grote stern zich ook met 400 paar in het Wagejot, en met 1.200 paar in Utopia. In dit eerste jaar konden de jongen in Utopia niet worden geteld. In 2015 broedden er in het gebied al 6.000 paar.[6]

Voorkomen in België

In Vlaanderen staat de grote stern als ernstig bedreigd op de Rode Lijst. Een grote biotoop van de vogel is het kunstmatige Sterneneiland in de zeehaven van Brugge, waar ook andere sternen voorkomen.

Voetnoten

  1. a b (en) Grote stern op de IUCN Red List of Threatened Species.
  2. a b Bijlsma e.a. 2001
  3. a b Leopold en Engels 2014, p. 240
  4. SOVON Verspreiding en aantalsontwikkeling van de grote stern in Nederland
  5. Leopold en Engels 2014, p. 239
  6. Nieuws op de website van Natuurmonumenten

Literatuur

  • (nl) Bijlsma, R.G., F. Hustings & C.J. Camphuysen (2001) - Avifauna van Nederland 2: Algemene en schaarse vogels van Nederland. Haarlem / Utrecht : GMB / KNNV-uitgeverij. ISBN 90 74345 21 2
  • (nl) Leopold, Mardik en Bas Engels (2014) – 'De grote stern : een 'zeestern' gaat binnendijks.' In: Groen, Nico (tekstred.) en Jacques de Raad (eindred.) (2014) - Texel is anders. ['s-Graveland / Driebergen] : Natuurmonumenten / Staatsbosbeheer. ISBN 978-90-70099-55-8. p. 239-247.

Externe links

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia-auteurs en -editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia NL

Grote stern: Brief Summary ( البلجيكية الهولندية )

المقدمة من wikipedia NL
Video van broedende grote sternen. Baltsende en parende grote sternen op Texel

De grote stern (Thalasseus sandvicensis) behoort tot een familie van zeevogels, die verwant is aan de meeuwen en schaarbekken. De meeste sterns werden vroeger ingedeeld bij het geslacht Sterna. Analyse van DNA-sequenties heeft echter geleid tot diverse afsplitsingen zoals het geslacht Thalasseus.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia-auteurs en -editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia NL

Splitterne ( النرويجية )

المقدمة من wikipedia NN

Splitterne (Thalasseus sandvicensis) er ein kystfugl i måsefamilien, Laridae, med utbreiing hovudsakleg i Karibia og langs fastlandet rundt i Nord-Amerika og Mellom-Amerika, på kystar av Sør-Amerika, Afrika og Europa. Dei er noko større enn til dømes makrellterne og har meir rufsete fjører på hovudet.

 src=
██ Hekkeområde ██ Overvintringsområde ██ Heilårleg leveområde
 src=
Ei flock splitterner rastar ved Världens ände i Ystad i mai 2017.

Skildring

Dette er ei mellomstor, lys terne med svart hette, nokså langt, smalt nebb og lange venger. Undersida er heilt kvit, oversida bleik grå. Farge på bein og nebb skil seg med underart, i Eurasia og Nord-Amerika er nebbet svart med lysegul tupp, i Sør-Amerika vil heile nebbet vere gult. Oftast er beina svarte, men kan vere gule. Kroppslengda er 36 til 40 centimeter, kroppsvekta kan variere så mykje som mellom 130 og 300 gram, dei største fuglane finst i Amerika. Dette er ein maritim art som lever ved kystar i varmt temperert til tropiske klima. Storparten av populasjonane er flyttfuglar.

Utbreiing og taksonomi

Taksonomien for splitterna har vore uklar og arten har lenge ført opp i slekta Sterna.

Utbreiing i Afrika og Eurasia:

I Amerika:

IOC World Bird List, versjon 6.3, deler opp arten splitterne slik at dei to underartane i Amerika gjer ut for eit artstakson med to underartar.
Handbook of the Birds of the World Alive reknar T. s. acuflavidus og T. s. eurygnathus som ein og same underart av T. sandvicensis

Økologi og status

Splitterner beitar ved kystar eller hav på fisk som kan vere opp til 15 centimeter lange. Fisken kan vere av ulike artar, inkludert artar i ansjosfamilien, sardinfamilien og flygefisk. Dei kan supplere med anna marint føde som små krepsdyr og makk frå mudderbankar, og nokre gonger fugleungar som til dømes av avosettar. Som andre terner i Thalasseus-slekta stupdukkar splitterner frå stor høgd, rundt rekna opptil 10 meter.[2]

Dette er kolonihekkarar, og dei hekkar ofte nær andre terneartar og måseartar. Storleiken på hekkekolonien er oftast under 1000 par, og opptil 4000 par. Til dømes var ein koloni nord for Esbjerg på 3300 par i 2006.[3] Kullet er typisk på to egg, men kan vere på eit eller tre. Ungfuglar startar vanlegvis hekking først når dei er fire år og levealderen kan bli meir enn 20 år.[2]

Den globale populasjonen av splitterner overstig 200 000 individ.[2] Utviklinga av populasjonen har variert over dei ulike leveområda, i Nordvest-Europa har han minka seinare år, til dømes i Danmark.[3] og Storbritannia.[4] BirdLife International reknar den globale populasjonen som stabil og livskraftig.[5]

Kjelder

Referansar
  1. Svensson, Lars et al (2011). Gyldendals store fugleguide. Gyldendal norsk forlag.
  2. 2,0 2,1 2,2 Gochfeld, M., Burger, J., Kirwan, G.M. & Christie, D.A. (2016). Sandwich Tern (Thalasseus sandvicensis) In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2016). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Henta den 20. oktober 2016
  3. 3,0 3,1 Dansk Ornitologisk Forening. «Splitterne (Sterna sandvicensis. Arkivert frå originalen 2014-02-24. Henta 20. oktober 2016.
  4. Robinson, R.A. (2005) BirdFacts: profiles of birds occurring in Britain & Ireland (BTO Research Report 407). BTO, Thetford
  5. BirdLife International (2016) Species factsheet: Thalasseus sandvicensis. Henta frå http://www.birdlife.org den 20. oktober 2016

Bakgrunnsstoff

Commons-logo.svg Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Splitterne
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia NN

Splitterne: Brief Summary ( النرويجية )

المقدمة من wikipedia NN

Splitterne (Thalasseus sandvicensis) er ein kystfugl i måsefamilien, Laridae, med utbreiing hovudsakleg i Karibia og langs fastlandet rundt i Nord-Amerika og Mellom-Amerika, på kystar av Sør-Amerika, Afrika og Europa. Dei er noko større enn til dømes makrellterne og har meir rufsete fjører på hovudet.

 src= ██ Hekkeområde ██ Overvintringsområde ██ Heilårleg leveområde  src= Ei flock splitterner rastar ved Världens ände i Ystad i mai 2017.
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia NN

Splitterne ( النرويجية )

المقدمة من wikipedia NO

Splitterne (vitenskapelig navn Sterna sandvicensis) er en fugl.

 src=
Utbredelseskart for splitterne.
 src=
En flokk splittere hviler ved Världens ände i Ystad 17. mai 2017.

Eksterne lenker

ornitologistubbDenne ornitologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Det finnes mer utfyllende artikkel/artikler på .
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia forfattere og redaktører
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia NO

Splitterne: Brief Summary ( النرويجية )

المقدمة من wikipedia NO

Splitterne (vitenskapelig navn Sterna sandvicensis) er en fugl.

 src= Utbredelseskart for splitterne.  src= En flokk splittere hviler ved Världens ände i Ystad 17. mai 2017.
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia forfattere og redaktører
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia NO

Sterna sandvicensis ( Pms )

المقدمة من wikipedia PMS
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia PMS

Rybitwa czubata ( البولندية )

المقدمة من wikipedia POL
Commons Multimedia w Wikimedia Commons

Rybitwa czubata (Thalasseus sandvicensis) – gatunek dużego wędrownego ptaka wodnego z rodziny mewowatych (Laridae).

Występowanie

 src=
Rybitwa czubata w locie w szacie zimowej

Zamieszkuje na europejskich i północnoamerykańskich wybrzeżach, w zależności od gatunku:[4][5]

  • Thalasseus sandvicensisEuropa od południowej Skandynawii, przez Wielką Brytanię i Morze Śródziemne po Morze Kaspijskie. Zimuje od Morza Kaspijskiego, poprzez Czarne i Śródziemne po wybrzeża Afryki Zachodniej i Południowej, a także od Morza Czerwonego po północno-zachodnie Indie i Cejlon. Niektóre tereny lęgowe izolowane. Populacje północno i wschodnioeuropejskie od sierpnia i jesienią odbywają długie podróże wybrzeżami afrykańskimi aż do Mozambiku na wschodzie, okrążając "czarny kontynent" od zachodu.

W Polsce gnieździ się nieregularnie w rezerwacie Mewia Łacha nad Zatoką Gdańską. Ostatnio od roku 2007 - 400 par, 2008 - 300 par, 2009 - 570 par, w latach 2010-2012 po ok. 100 par, które traciły lęgi w wyniku wezbrań wód, w 2013 r. - 415 par[6], 2014 - 630 par i 2015 - 500 par[potrzebny przypis], regularnie pojawia się od kwietnia do września na całym wybrzeżu, zwłaszcza w ujściach rzek, w głębi lądu obserwowana wyjątkowo. Po okresie lęgowym odlatuje nad bogate w ryby Morze Północne i wzdłuż wybrzeży Afryki na południe.

Charakterystyka

Cechy gatunku
Brak wyraźnego dymorfizmu płciowego. W upierzeniu godowym wierzch głowy czarny, grzbiet i długie, smukłe skrzydła popielate, końcówki skrzydeł ciemne, reszta ciała biała z różowawym odcieniem na brzuchu. Czarne pióra na potylicy są nastroszone tworząc mały czubek, który ptak potrafi sam stroszyć. Nogi krótkie, czarne, długi dziób czarny z żółtym końcem. Ogon głęboko rozwidlony. W szacie spoczynkowej czoło bieleje (od czerwca do lipca), a wierzch głowy staje się szarawy z ciemnymi cętkami. Obie płci są wtedy jednakowo ubarwione. Osobniki młodociane mają wierzch głowy i kark brązowoczarny w białe prążki, grzbiet i skrzydła pokryte ciemnym deseniem, a dziób całkowicie czarny. Lotki mają ciemnobrązowe z czubkami obrzeżonymi na biało. T. s. acuflavidus jest nieco mniejsza.

Rybitwa czubata jest wielkości mewy śmieszki. Od innych rybitw różni ją czarny dziób z żółtym czubkiem i czarne nogi.

Wymiary średnie
dł. ciała ok. 35-45 cm
rozpiętość skrzydeł ok. 85-105 cm
waga ok. 80-110 g
Głos
Rybitwa jest ptakiem krzykliwym, bez przerwy słychać jej głośne i skrzeczące "kirrik kirrik".

Biotop

Morskie wybrzeża, nad słonymi i słonawymi wodami. W Europie w głębi lądu spotykana rzadko. Gniazduje na płaskich, piaszczystych, żwirowych lub kamienistych brzegach, falochronach lub pirsach, jak również na wydmach i skąpo porośniętych wyspach. Wyjątkowo można ją spotkać na śródlądowych morzach z dala od morza.

 src=
T. s. sandvicensis starający się nakarmić swoje młode

Okres lęgowy

Gniazdo
Na lęgowiska wraca parami w kwietniu i maju. Gniazdo na ziemi, na piaszczystej plaży wygrzebane w piasku lub między kamieniami dokładnie wysłane suchymi źdźbłami. Tworzy kolonie, zlokalizowane zazwyczaj przy koloniach innych gatunków. Mogą liczyć tysiące osobników.
Jaja
W ciągu roku wyprowadza jeden lęg, składając w maju-czerwcu (w grudniu w Argentynie) 1-2 zielonkawe lub piaskowożółte, pokryte ciemnymi cętkami jaja.
Wysiadywanie i dorastanie
Jaja wysiadywane są przez okres 21-29 dni przez obydwoje rodziców, choć częściej przez samicę. Młode rybitwy mając 15-20 dni zbierają się na brzegu w stada, gdzie spacerują pod opieką dorosłych ptaków, które potrafią bez trudu odnaleźć w nich swoje potomstwo. Młode mają gęsty puch o barwie szarożółtej, usiany czarnymi plamkami, dziób żółtawy. Pisklęta umieją latać w wieku 5 tygodni. Wtedy zaczynają same się włóczyć po okolicy. Na południe odlatują od lipca do września.

Pożywienie

 src=
T. s. sandvicensis obok rybitwy rzecznej

Ryby do 20 cm, wodne bezkręgowce np. mięczaki, owady łapane na ziemi i pisklęta innych gatunków ptaków. Na ryby poluje pikując w wodę z góry.

Ochrona

W Polsce jest objęta ścisłą ochroną gatunkową oraz wymagający ochrony czynnej, dodatkowo obowiązuje zakaz fotografowania, filmowania lub obserwacji, mogących powodować płoszenie lub niepokojenie[7].

Zobacz też

Przypisy

  1. Thalasseus sandvicensis, w: Integrated Taxonomic Information System (ang.).
  2. Eli S. Bridge, Jones, Andrew W. & Baker, Allan J.. A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution. „Molecular Phylogenetics and Evolution”. 35 (2), s. 459–469, 2005. DOI: 10.1016/j.ympev.2004.12.010.
  3. Sterna sandvicensis [w:] The IUCN Red List of Threatened Species [online] [dostęp 2011-01-29] (ang.).
  4. Márcio A.M.A. Efe Márcio A.M.A. i inni, Multigene phylogeny and DNA barcoding indicate that the Sandwich tern complex (Thalasseus sandvicensis, Laridae, Sternini) comprises two species, „Molecular Phylogenetics and Evolution”, 52 (1), 2009, s. 263-267, DOI: 10.1016/j.ympev.2009.03.030, PMID: 19348954 .
  5. Frank Gill, David Donsker (red.): Family Laridae (ang.). IOC World Bird List: Version 4.2. [dostęp 2014-08-01].
  6. Grupa Badawcza Ptaków Wodnych Kuling
  7. Rozporządzenie Ministra Środowiska z dnia 6 października 2014 r. w sprawie ochrony gatunkowej zwierząt (Dz.U. z 2014 r. poz. 1348)

Linki zewnętrzne

Bibliografia

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autorzy i redaktorzy Wikipedii
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia POL

Rybitwa czubata: Brief Summary ( البولندية )

المقدمة من wikipedia POL

Rybitwa czubata (Thalasseus sandvicensis) – gatunek dużego wędrownego ptaka wodnego z rodziny mewowatych (Laridae).

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autorzy i redaktorzy Wikipedii
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia POL

Thalasseus sandvicensis ( البرتغالية )

المقدمة من wikipedia PT
Se procura a ave designada por garajau-comum nos Açores, veja garajau-comum dos Açores.
 src=
Espécime de T. s. sandvicensis.
 src=
Ovos de T.sandvicensis (colecção do Museum Wiesbaden).

Thalasseus sandvicensis (Latham, 1787), conhecido pelo nome de garajau-comum[2] ou garajau-de-bico-preto,[3] é uma ave marinha pertencente à família Sternidae. É um dos maiores membros da sua família. Caracteriza-se pela plumagem branca, pelo barrete preto, e pelo bico preto com a ponta amarela. Com distribuição natural no nordeste do Atlântico, nidifica em zonas costeiras do norte e do centro da Europa. Ocorre ao longo da costa portuguesa principalmente durante as passagens migratórias, havendo também uma pequena população invernante.[4]

Descrição

A espécie Thalasseus sandvicensis[5] é uma das aves marinhas da família dos garajaus mais comuns nas costas europeias, ocorrendo desde o Mar Negro até ao Báltico e ao Mar do Norte. A espécie é estreitamente aparentada, e morfologicamente muito semelhante, com T. bengalensis (das costas da Índia e China) e com as espécies simpátricas T. bernsteini, T. acuflavidus e T. elegans, sabendo-se que há cruzamento fértil com algumas destas espécies.

T. sandvicensis é um garajau de porte médio a grande, com 37-43 cm de comprimento e 85-97 cm de envergadura, sendo uma das espécies mais corpulentas entre os Sternidae, o que o diferencia claramente da maioria dos garajaus que partilham a sua área de distribuição natural, embora a raça sul-americana possa eventualmente ser confundida com T. elegans.

A plumagem do dorso é cinzenta clara, as partes inferiores brancas, apresentando um tufo de penas pretas desgrenhadas no topo da cabeça, formando uma espécie de '"crista" negra que se torna menos extensa no inverno com o aparecimento de uma coroa de penas brancas. Em consequência, no inverno a mancha negra no topo da cabeça esbate-se, ficando nalguns casos totalmente esbranquiçada. A parte superior das asas é de coloração cinza-claro, com a parte inferior branca. Esta combinação de cinzento claro e branco dá uma aparência esbranquiçada à ave quando vista em voo, apesar das penas primárias de voo escurecerem durante o verão. A espécie apresenta um bico aguçado, negro, com a ponta amarela, excepto na raça sul-americana que apresenta bico amarelo ou alaranjado.[6]

As espécies simpátricas mais comuns apresentam bicos alaranjados em toda a sua extensão, o que aliado à corpulência torna fácil o reconhecimento da espécie. Outras diferenças são o escurecimento do dorso e o bico mais fino e integramente longo no caso de T. elegans. A espécie T. bengalensis é a morfologicamente mais próxima de T. sandvicensis, mas apresenta as cores do bico invertidas, com a ponta negra num bico de coloração amarela, sendo que as suas áreas de distribuição natural são disjuntas.

As aves juvenis apresentam plumagem cinzenta com laivos acastanhados no dorso e asas, com escurecimento da parte terminal da cauda, que apresenta pontas negras. Esta combinação de colorações dá uma aparência escamosa à parte traseira e às asas, semelhante à que ocorre nos juvenis de Sterna dougallii.[6]

T. sandvicensis é uma ave vocal, formando grupos ruidosos, com numerosas vocalizações, com um som alto e característico que soa arrastado e semelhante a kear-ik ou kerr ink.[6]

A espécie nidifica em colónias muito densas em costas e ilhas, preferindo ilhéus rochosos isolados, mas excepcionalmente pode nidificar nas margens de lagos de água doce localizados perto da costa, quando sejam extensos e apresentam habitats adequados. O ninho é construído em pequenas plataformas que forma por raspagem do solo, com posturas de um a três ovos.

Ao contrário de alguns dos garajaus menos corpulentos, a espécie não é muito agressiva em relação a potenciais predadores, contando com a protecção conferida pela enorme densidade dos ninhos na colónia, muitas vezes apenas afastados 20-30 cm entre si. Também beneficia da nidificação perto de outras espécies mais agressivas, como a gaivina-do-árctico (Sterna paradisaea) e a gaivota-de-cabeça-preta (Ichthyaetus melanocephalus) para evitar a predação.

Como todas as espécies do género Thalasseus, o garajau-comum alimenta-se capturando peixes por meio de mergulho, geralmente em ambientes marinhos. Geralmente mergulha directamente do voo e não a partir de uma posição de paragem em voo pairado, técnica favorecida por muitas espécies de garajau. A oferta de peixe pelo macho à fêmea é parte do processo de acasalamento.

Taxonomia

A família Sternidae, que inclui as espécies conhecidas pelo nome comum de garajaus, são aves marinhas de pequena a média dimensão, com morfologia corporal semelhante a gaivotas, mas com formas geralmente mais delicadas, mais pequenas e esbeltas, e com pernas mais curtas e finas. Apresentam asas longas, ponteagudas, que lhes conferem um tipo de voo característico, rápido e ondulante. A cauda é em geral claramente bifurcada, característica que justifica o nome comum de andorinha-do-mar dado a algumas espécies. A maioria das espécies apresentam plumagem cinzenta na região dorsal e esbranquiçada na ventral, com uma marca negra no topo da cabeça que se reduz ou fica salpicado de branco no inverno.[7]

A espécie T. sandvicensis foi originalmente descrita pelo ornitólogo britânico John Latham em 1787 sob o binome Sterna sandvicensis, mas foi recentemente transferida para o género Thalasseus (Boie, 1822) em consequência de estudos do ADN mitocondrial terem demonstrado que os três tipos de padrão morfológico das penas da cabeça (coroa branca, boné negro e boné negro com um penacho branco na frente) correspondem a clades distintos.[5]

O nome genérico é derivado do grego thalassa, "mar", e o epíteto específico sandvicensis é uma referência a Sandwich, Kent, a localidade tipo dos espécimes usados por John Latham na descrição da espécie. Em aves, o nome específico sandvicensis geralmente denota uma espécie que foi descrita em primeiro lugar a partir de espécimes recolhidos no Hawaii, arquipélago que foi conhecido até ao século XIX pelo nome de "ilhas Sandwich", mas a espécie não ocorre no Oceano Pacífico.

Presentemente não são reconhecidas subespécies de T. sandvicensis, sendo que os táxons anteriormente colocados neste nível são agora considerados como espécies autónomas. Entre estas está a espécie neotropical Thalasseus acuflavidus, que nidifica nas costas atlânticas da América do Norte, invernando nas Caraíbas e nas costas da América do Sul tropical, aparecendo ocasionalmente nas costas ocidentais da Europa. A anterior subespécie, T. s. eurygnatha (Saunders 1876), é por vezes tratada como uma espécie separada, o garajau-de-caiena, sob o binome T. eurygnatha, que nidifica nas costas atlânticas da América do Sul desde a Argentina até às Caraíbas, formando um complexo específico que gradualmente se integra com T. acuflavidus na parte norte da sua área de distribuição natural. A análise do ADN demonstrou que o agrupamento T. eurygnatha difere geneticamente de T. acuflavidus, mas as diferenças não são suficientes para confirmar que o grupo é em definitivo uma espécie separada.[5]

Estatuto de conservação

A espécie T. sandvicensis apresenta uma extensa área global de distribuição natural, estimada em 100 000–1 000 000 km2. A população global estimada é de 460 000–500 000 indivíduos. A tendência de evolução da população não está quantificada, mas não se considera que a espécie se esteja a aproximar dos limiares estabelecidos como critério para considerar a sua população em declínio. A publicação IUCN Red List (Livro Vermelho da IUCN) utiliza como critério para considerar uma populaçõe em declínio uma quebra de efectivos de pelo menos 30% em 10 anos ou três gerações. POr esta razão a espécie é considerada como estando no estado de conservação de espécie pouco preocupante.[1]

T. sandvicensis é uma das espécies incluídas no Acordo para a Conservação das Aves Aquáticas Migratórias Afro-Euroasiáticas (AEWA).[8] Os Estados signatários daquele acordo comprometem-se a adoptar um conjunto alargado de medidas de conservação que devem ser descritas num plano de acção detalhado. Esse plano deve considerar aspectos chave para a conservação da espécie e do habitat, controlo das actividades humanas, investigação, educação e implementação.[9]

Galeria

Notas

  1. a b BirdLife International (2012). «'Sterna sandvicensis'». Lista Vermelha da IUCN de espécies ameaçadas da UICN 2013.2 (em inglês). ISSN 2307-8235. Consultado em 26 November 2013 Verifique data em: |acessodata= (ajuda)
  2. Infopédia. «garajau | Definição ou significado de garajau no Dicionário Infopédia da Língua Portuguesa». Infopédia - Dicionários Porto Editora. Consultado em 3 de março de 2021
  3. «Shorebirds & allies». IOC World Bird List (em inglês). Consultado em 16 de Setembro de 2011
  4. «Garajau-comum (Sterna sandvicensis)». www.avesdeportugal.info. Consultado em 3 de março de 2021
  5. a b c Bridge, Eli S.; Jones, Andrew W.; Baker, Allan J. (2005). «A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution» (PDF). Molecular Phylogenetics and Evolution. 35 (2): 459–469. PMID 15804415. doi:10.1016/j.ympev.2004.12.010
  6. a b c Hume R (2002). RSPB Birds of Britain and Europe. London: Dorling Kindersley. 186 páginas. ISBN 0-7513-1234-7
  7. Snow & Perrins (1998) p.764
  8. «Annex 2: Waterbird species to which the Agreement applies» (PDF). Agreement on the conservation of African-Eurasian migratory Waterbirds (AEWA). UNEP/ AEWA Secretariat. Consultado em 4 de julho de 2008
  9. «Introduction». African-Eurasian Waterbird Agreement. UNEP/ AEWA Secretariat. Consultado em 8 de julho de 2008

Referências

  • Snow, David; Perrins, Christopher M., eds. (1998). The Birds of the Western Palearctic (BWP) concise edition (2 volumes). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-854099-X
  • Harrison, Peter (1988). Seabirds (2nd edition). Christopher Helm, London ISBN 0-7470-1410-8
  • National Geographic Society (2002). Field Guide to the Birds of North America. National Geographic, Washington DC. ISBN 0-7922-6877-6
  • Olsen, Klaus Malling & Larsson, Hans (1995). Terns of Europe and North America. Christopher Helm, London. ISBN 0-7136-4056-1
  • Stienen, Eric WM (2006). [www.vliz.be/imisdocs/publications/118236.pdf Living with gulls: trading of food and predation in the Sandwich Tern Sterna sandvicencis] Verifique valor |url= (ajuda) (PDF) (Tese de Phd) (em inglês). Universidade de Groeningen. Consultado em 28 de maio de 2019

 title=
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autores e editores de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia PT

Thalasseus sandvicensis: Brief Summary ( البرتغالية )

المقدمة من wikipedia PT
Se procura a ave designada por garajau-comum nos Açores, veja garajau-comum dos Açores.  src= Espécime de T. s. sandvicensis.  src= Ovos de T.sandvicensis (colecção do Museum Wiesbaden).

Thalasseus sandvicensis (Latham, 1787), conhecido pelo nome de garajau-comum ou garajau-de-bico-preto, é uma ave marinha pertencente à família Sternidae. É um dos maiores membros da sua família. Caracteriza-se pela plumagem branca, pelo barrete preto, e pelo bico preto com a ponta amarela. Com distribuição natural no nordeste do Atlântico, nidifica em zonas costeiras do norte e do centro da Europa. Ocorre ao longo da costa portuguesa principalmente durante as passagens migratórias, havendo também uma pequena população invernante.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autores e editores de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia PT

Chiră de mare ( الرومانية، المولدوفية )

المقدمة من wikipedia RO

Chira de mare (Thalasseus sandvicensis, sin. Sterna sandvicensis) numită și rândunea maritimă mică, pescăruș mic, chirighiță, chiră, pescar, pescăruș de mare, este o pasăre migratoare de apă din familia laridelor, care cuibărește în zonele de coastă a Europei, a Mării Caspice și din sudul Statelor Unite. Iernează pe coastele Mării Caspice, Mării Negre și Mării Mediterane, pe coastele Africii, Mării Roșii până în Indiei și Sri Lanka. În România cuibărește în Delta Dunării, complexul lagunar Razelm-Sinoie și pe litoralul Mării Negre. Recent a fost găsită și în Republica Moldova. Are o lungime de 36–46 cm și o greutate de 130–311 g. Sexele nu se pot diferenția după penaj. În penaj de vară are creștetul până și ceafa de un negru intens. Spatele și aripile cenușii. Partea inferioară și coada albe, cu o tentă roșcată. Penele de pe ceafă sunt puțin alungite dând aspect de moț în momentul când este iritată. Caracter distinctiv este ciocul negru cu vârful galben. Picioarele negre cu talpa galbenă. Aripile depășesc coada, care este scurtă și mult scobită. Cuibărește în colonii. Cuibul este format într-o adâncitură superficială, amplasată pe o movilă de nisip, pietriș, noroi sau coral. Cuibăritul are loc spre sfârșitul lunii mai; cele 2-3 ouă divers colorate, alb-brun cu pete întunecate, sunt clocite cu schimbul de ambele sexe, timp de 21-29 de zile. Are un strigăt deosebit: "karrik", "kirrik". Se hrănește în majoritate cu pești marini de mici dimensiuni, viermi, creveți și fură puii nezburători ai altor păsări.[2][3][4][5][6][7][8][9][10]

Note

  1. ^ BirdLife International (2015). Thalasseus sandvicensis. IUCN Red List of Threatened Species. IUCN. 2015: e.T22694591A85104473. Accesat în 28 mai 2016.
  2. ^ Victor Ciochia. Păsările clocitoare din România. Atlas. Editura Științifică, București, 1992
  3. ^ Dimitrie Radu. Mic atlas ornitologic. Editura Albatros. București, 1983
  4. ^ M. Talpeanu. Maria Paspaleva. Aripi deasupra Deltei. Editura Științifică. 1973
  5. ^ Victor Ciochia. Dinamica și migrația păsărilor. Ed. Științifică și Enciclopedică, București, 1984
  6. ^ Håkan Delin, Lars Svensson. Philip's Păsările din România și Europa. Determinator ilustrat. București 2016
  7. ^ Dionisie Linția. Păsările din R. P. R. Vol. al III-lea. Editura Academia Republicii Populare Romîne, 1955
  8. ^ Atlas al speciilor de păsări de interes comunitar din România. Texte prezentare: Milca Petrovici. Coordonare științifică: Societatea Ornitologică Română/BirdLife International și Asociația pentru Protecția Păsărilor și a Naturii „Grupul Milvus”. Ministerul Mediului, Apelor și Pădurilor – Direcția Biodiversitate. Editura Noi Media Print S.A. în colaborare cu Media & Nature Consulting S.R.L. București, 2015
  9. ^ Sterne caugek, Sterna sandvicensis (Latham, 1787). Cahiers d’Habitat « Oiseaux » Fiche projet. Ministère de l'Écologie, de l'Énergie, du. Développement durable et de l'Aménagement du territoire (MEEDDAT) - Muséum National d’Histoire Naturelle (MNHN)
  10. ^ Sandwich Tern (Thalasseus sandvicensis). HBW Alive

Legături externe

Commons
Wikimedia Commons conține materiale multimedia legate de Chiră de mare
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia autori și editori
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia RO

Chiră de mare: Brief Summary ( الرومانية، المولدوفية )

المقدمة من wikipedia RO

Chira de mare (Thalasseus sandvicensis, sin. Sterna sandvicensis) numită și rândunea maritimă mică, pescăruș mic, chirighiță, chiră, pescar, pescăruș de mare, este o pasăre migratoare de apă din familia laridelor, care cuibărește în zonele de coastă a Europei, a Mării Caspice și din sudul Statelor Unite. Iernează pe coastele Mării Caspice, Mării Negre și Mării Mediterane, pe coastele Africii, Mării Roșii până în Indiei și Sri Lanka. În România cuibărește în Delta Dunării, complexul lagunar Razelm-Sinoie și pe litoralul Mării Negre. Recent a fost găsită și în Republica Moldova. Are o lungime de 36–46 cm și o greutate de 130–311 g. Sexele nu se pot diferenția după penaj. În penaj de vară are creștetul până și ceafa de un negru intens. Spatele și aripile cenușii. Partea inferioară și coada albe, cu o tentă roșcată. Penele de pe ceafă sunt puțin alungite dând aspect de moț în momentul când este iritată. Caracter distinctiv este ciocul negru cu vârful galben. Picioarele negre cu talpa galbenă. Aripile depășesc coada, care este scurtă și mult scobită. Cuibărește în colonii. Cuibul este format într-o adâncitură superficială, amplasată pe o movilă de nisip, pietriș, noroi sau coral. Cuibăritul are loc spre sfârșitul lunii mai; cele 2-3 ouă divers colorate, alb-brun cu pete întunecate, sunt clocite cu schimbul de ambele sexe, timp de 21-29 de zile. Are un strigăt deosebit: "karrik", "kirrik". Se hrănește în majoritate cu pești marini de mici dimensiuni, viermi, creveți și fură puii nezburători ai altor păsări.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia autori și editori
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia RO

Rybár sivý ( السلوفاكية )

المقدمة من wikipedia SK

Rybár sivý[2] (lat. Thalasseus sandvicens staršie Sterna sandvicensis) je druh vtáka z čeľade čajkovité (Laridae). Celosvetovo rozšírený druh.[3]

Výskyt a stav na Slovensku

Rybár sivý len málo zalieta do vnútrozemia, na Slovensku je veľmi zriedkavý, je známych sedem pozorovaní, z nich dva spadajú do obdobia mapovania v rokoch 1980 - 1999, v júli 1985 bolo pozorovaných päť jedincov na Senianskych rybníkoch a koncom mája 1996 boli videné dva jedince na Dunaji na Hrušovskej zdrži.[3] Štvrté pozorovanie pochádza z Hrhovských rybníkov z júna 2009, kedy boli videné 2 dospelé a 2 nedospelé jedince.[4] Ďalšie dva údaje pochádzajú z júla 2012, druh bol pozorovaný na Vodnom diele Gabčíkovo a Vodnom diele Kráľová.[5] Siedme pozorovanie pochádza takisto z júla z Dunaja, v roku 2014 bol videný dospelý jedinec pri Hrušovskej zdrži.[6]

Ekosozologický status v roku 1995 Im - nezaradený migrant, resp. nehniezdič.[3] Európsky ochranársky status SPEC2 - druhy, ktorých globálne populácie sú koncentrované v Európe, ale majú tam nevhodný ochranársky status. Stupeň ohrozenia D - ustupujúci druh.[3]

Referencie

  1. IUCN Red list 2018.1. Prístup 6. septembra 2018
  2. KOVALIK, Peter, et al. Slovenské mená vtákov [online]. Bratislava : SOS/BirdLife Slovensko, 2010 (2016,2018), rev. 2018-02-25, [cit. 2018-09-18]. Dostupné online.
  3. a b c d DANKO, Štefan; DAROLOVÁ, Alžbeta; KRIŠTÍN, Anton, et al. Rozšírenie vtákov na Slovensku. Bratislava : Veda, 2002. Autor druhu Štefan Danko. ISBN 80-224-0714-3. Kapitola Rybár sivý, s. 334.
  4. ŠRANK, Vladimír. 10. správa Slovenskej faunistickej komisie Slovenskej ornitologickej spoločnosti/BirdLife Slovensko / The 10th Report of the Slovak Rarities Committee of the Slovak Ornithological Society/BirdLife Slovakia. Tichodroma, roč. 22, čís. 2010, s. 131 - 134. Dostupné online [cit. 2018-09-18].
  5. KVETKO, Richard; & FK SOS/BIRDLIFE SLOVENSKO. 13. správa Faunistickej komisie Slovenskej ornitologickej spoločnosti/BirdLife Slovensko / The 14th report of the Rarities Committee of the Slovak Ornithological Society/BirdLife Slovakia. Tichodroma, roč. 25, čís. 2013, s. 85 - 93. Dostupné online [cit. 2018-09-18].
  6. KVETKO, Richard; & FK SOS/BIRDLIFE SLOVENSKO. 15. správa Faunistickej komisie Slovenskej ornitologickej spoločnosti/BirdLife Slovensko / The 15th report of the Rarities Committee of the Slovak Ornithological Society/BirdLife Slovakia. Tichodroma, roč. 27, čís. 2015, s. 128 - 135. Dostupné online [cit. 2018-09-18].

Iné projekty

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autori a editori Wikipédie
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia SK

Rybár sivý: Brief Summary ( السلوفاكية )

المقدمة من wikipedia SK

Rybár sivý (lat. Thalasseus sandvicens staršie Sterna sandvicensis) je druh vtáka z čeľade čajkovité (Laridae). Celosvetovo rozšírený druh.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autori a editori Wikipédie
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia SK

Kentsk tärna ( السويدية )

المقدمة من wikipedia SV

Kentsk tärna (Thalasseus sandvicensis) är en fågelart som tillhör familjen måsfåglar.[3]

Utbredning och taxonomi

Kentsk tärna förekommer i Europa och Asien utmed kusterna av Nordsjön, Östersjön, Atlanten, Medelhavet, Svarta havet och Kaspiska havet. I Mellaneuropa stannar de från mars till september. På vintern flyttar den till södra Europa och Afrika ner till Sydafrika.[3]

Den nord- och sydamerikanska arten Cabots tärna (T. acuflavidus) behandlades tidigare som en underart till kentsk tärna, men DNA-studier visar att den är närmare besläktad med aztektärna än med kentsk tärna. Sveriges ornitologiska förenings taxonomikommitté och IOC urskiljer den därför numera som egen art, medan andra taxonomiska auktoriteter som Clements et al 2016[3] behåller den fortfarande som en del av sandvicensis. Det gör även internationella naturvårdsunionen IUCN, vilket medför att hotkategoriseringen som livskraftig gäller både Cabots tärna och kentsk tärna sammantaget.[1]

Tidigare förde man en mängd tärnor till släktet Sterna. Fylogenetiska studier av Bridge et al. 2005 påvisade att den sammanslagningen inte gav monofyletiska släkten och man bestämde därför att dela upp familjen i fler släkten för att bättre spegla tärnornas utveckling och släktskap.[4] På grund av detta förs kentsk tärna numera oftast till släktet Thalasseus tillsammans med bland andra kungstärna och iltärna.[3] Vissa auktoriteter som IUCN för dock fortfarande dessa arter till släktet Sterna.[1]

Förekomst i Sverige

Den första häckningen i Sverige observerades 1911, och beståndet ökade sedan fram till 1970-talet, då det började minska. I 2005 års rödlista upptogs den som sårbar, i 2010 års rödlista som starkt hotad och i 2015 års lista återigen som sårbar.[2]

Utseende och läte

En adult kentsk tärna mäter 37–43 centimeter på längden och har ett vingspann på cirka 100 till 110 cm. Ovansidan av vingarna är ljusgrå och undersidan och halsen är vita. Den korta stjärten är kluven. I häckningsdräkt har den helsvart hjässa och med en svart rufsig tofs i nacken. I vinterdräkt är den vit i pannan och den svarta tofsen är mer sliten. Hanar och honor har samma färgning. Näbben är lång och svart med ljusgul spets.

Kentsk tärna är mycket lik Cabots tärna, men har denna har kortare näbb och kraftigare näbbas. Hos det sydamerikanska taxonet eurygnatha är näbben dessutom helgul. Juvenil acuflavida har gulaktig näbb och ganska helvit rygg och vingtäckare till skillnad från sandvicensis som har helmörk näbb och mer vattrad rygg och vingtäckare.

Läte

Dess karakteristiska läte är knarrande och låter ungefär "kärrik" och vissa brukar beskriva det som ljud av amalgam som trycks in i en tand.

Ekologi

 src=
Kentska tärnor fotograferade den 19 augusti i Port Bourgeonnay i Frankrike. Till vänster två juveniler och till höger två adulta som håller på att anlägga vinterdräkt.

Kentska tärnan är en träffsäker störtdykare. Den tar huvudsakligen små fiskar vid kusten eller på öppet hav. Den livnär sig även av blötdjur, maskar och insekter.

Kentska tärnan bor vid kuster och små öar med grunt vatten och god tillgång på föda. Kentska tärnan blir könsmogen efter tre till fyra år. Den häckar i täta stora kolonier - nominatformen under perioden maj till juli. Den föredrar ganska ostörda små öar som häckningsplats. En häckningskoloni kan bestå av 1 000 till 9 000 par och upp till tio häckande par kan dela på en kvadratmeter. Den stora massan av fåglar kan skydda sig utmärkt mot fiender med skrik, flygning och avföring.

Boet är en högst 20 centimeter stor grop i sanddyner eller sandbankar. Båda föräldrar ruvar äggen, som är ett till tre stycken, i ungefär 24 dagar. Efter två dagar spatserar ungarna ut ur boet och utforskar omgivningen tillsammans med de andra ungfåglarna. Inom fyra till fem veckor blir ungfåglarna flygfärdiga och fortsätter då att försörjas av föräldrarna. Stormfloder och människor är de vanligaste hoten.

Kuriosa

Arten spelar en viktig roll i Bo Baldersons deckare Statsrådets verk, där ett mordoffer, som är ornitolog, lockas i en fälla genom en falsk kentsk tärna.

Referenser

Delar är översatt från tyskspråkiga Wikipedia artikel Brandseeschwalbe, läst 7 september 2005

Noter

  1. ^ [a b c] BirdLife International 2012 Thalasseus sandvicensis Från: IUCN 2015. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2015.4 www.iucnredlist.org. Läst 2016-05-17.
  2. ^ [a b] Artdatabankens rödlista 2015 Arkiverad 23 april 2016 hämtat från the Wayback Machine.
  3. ^ [a b c d] Clements, J. F., T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, D. Roberson, T. A. Fredericks, B. L. Sullivan, and C. L. Wood (2016) The eBird/Clements checklist of birds of the world: Version 2016 http://www.birds.cornell.edu/clementschecklist/download, läst 2016-08-11
  4. ^ Bridge, Eli S. (23 april 2005). ”A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution” (PDF). Molecular Phylogenetics and Evolution "35" (2): ss. 459–469. doi:10.1016/j.ympev.2004.12.010. PMID 15804415. http://www.cmnh.org/site/Files/Ornithology/MPETerns.pdf.

Källor

  • Lars Larsson (2001) Birds of the World, CD-rom

Externa länkar

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia författare och redaktörer
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia SV

Kentsk tärna: Brief Summary ( السويدية )

المقدمة من wikipedia SV

Kentsk tärna (Thalasseus sandvicensis) är en fågelart som tillhör familjen måsfåglar.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia författare och redaktörer
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia SV

Kara gagalı sumru ( التركية )

المقدمة من wikipedia TR

Kara gagalı sumru (Sterna sandvicensis), sumrugiller (Sternidae) familyasından 31–35 cm. boyunda martıdan daha zarif görünümlü ve küçük bir deniz kuşudur. Uçarken kanatlarını geriye doğru kıvırır. Su üzerinde uçarak balık arar. Gözüne kestirdiği balığı yakalamak için suya dalar.

Dış bağlantılar

Stub icon Yağmur kuşları ile ilgili bu madde bir taslaktır. Madde içeriğini geliştirerek Vikipedi'ye katkıda bulunabilirsiniz.
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia yazarları ve editörleri
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia TR

Kara gagalı sumru: Brief Summary ( التركية )

المقدمة من wikipedia TR

Kara gagalı sumru (Sterna sandvicensis), sumrugiller (Sternidae) familyasından 31–35 cm. boyunda martıdan daha zarif görünümlü ve küçük bir deniz kuşudur. Uçarken kanatlarını geriye doğru kıvırır. Su üzerinde uçarak balık arar. Gözüne kestirdiği balığı yakalamak için suya dalar.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia yazarları ve editörleri
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia TR

Крячок рябодзьобий ( الأوكرانية )

المقدمة من wikipedia UK

Опис

Крячок відносно великих розмірів. Маса тіла 180–210 г, довжина тіла 36-41 см, розмах крил 98-105 см. У дорослого птаха в шлюбному вбранні верхня частина голови, де на потилиці знаходиться «чуб», чорна; спина, поперек, надхвістя і вся площина верху крил сірі; решта оперення біла; хвіст вилоподібний; дзьоб чорний, на кінці жовтий; ноги чорні; у позашлюбному оперенні лоб і передня частина тім'я білі. Молодий птах подібний до позашлюбного дорослого, але забарвлення спини і верхніх покривних пер на крилах строкате; дзьоб нерідко цілком чорний.

Дорослий рябодзьобий крячок від дорослого чорнодзьобого крячка відрізняється довшим двоколірним дзьобом і вилоподібним білим хвостом, молодий від молодого чорнодзьобого крячка — довшим дзьобом, темним верхом голови і темнішою строкатістю на спині і плечах.[1]

Поширення

Суцільного ареалу крячок рябодзьобий не утворює, скрізь гніздиться спорадично, окремими колоніями. Гніздиться на європейському узбережжі Північного, Балтійського, Середземного, Чорного, Каспійського морів та Атлантики. В Центральній Європі рябодзьобий крячок перебуває з березня по вересень. Взимку зустрічається широко на узбережжях від Південної Європи до Південної Африки.

В Україні поширений в Причорномор'ї та Приазов'ї.[1]

Чисельність

Чисельність в Європі оцінена в 82—130 тис. пар. Дві найбільші колонії розташовані на островах біля узбережжя Північного моря. Відмічене слабке скорочення чисельності. В Україні гніздиться 5—40 тис. пар. У межах Європи зимує понад 3200 особин[2].

В окремих колоніях характерне різке коливання чисельності, навіть до повного їх зникнення в окремі роки. Це пов'язано, ймовірно, як з перерозподілом особин між колоніями, так і з не гніздуванням окремих птахів.

Гніздування

 src=
Крячки рябодзьобі в колонії, НПП «Тузловські лимани»
 src=
Яйця в оологічній колекції

Статевої зрілості досягає у віці 3-4 років. Рябодзьобий крячок віддає перевагу гніздуванню не невеликих відкритих островах, утворюючи великі колонії. Колонії можуть нараховувати декілька тисяч пар, причому гніздяться ці птахи з дуже великою щільністю — на 1 квадратному метрі може розміщуватися до 10 гнізд. Моногами. Період гніздування з травня по липень. Гніздо являє собою невелику ямку діаметром близько 20 см, зроблену в піску. Самець і самка насиджують кладку з 1—2, рідше з 3 яєць протягом близько 24 діб. Розміри яєць в Західній Європі становлять 44—59х33—40 , в середньому 51×36 мм. Пташенята залишають гніздо через 2—5 днів, після чого тримаються групами — так званими «яслами». Проте самостійними стають через 4-5 тижнів. Але і після цього батьки їм інколи приносять корм.[3]

Живлення

Рябодзьобий крячок — майже абсолютний іхтіофаг. Зрідка може поїдати дрібних ракоподібних (креветок) та дуже рідко — знесених у воду комах. Спектр живлення залежить від наявних у тому чи іншому місці видів риб. У Чорноморському заповіднику це головним чином бички, на Азовському моріатерина, рідше тюлька.[3]

Загрози

Потомство рябодзьобого крячка нерідко знищують інші види мартинів (сріблясті, жовтоногі, звичайні), воронові птахи. Значна кількість гнізд і пташенят гине в результаті штормів та затоплення від нагінних вітрів.

Див. також

Посилання

  1. а б Фесенко Г. В., Бокотей А. А. Птахи фауни України (польовий визначник). — К., 2002. — ISBN 966-7710-22-X.
  2. BirdLife International. Birds in Europe: population estimates, trends and conservation status. — Cambridge, UK: BirdLife International, 2004. — 374 pp. (BirdLife Conservation Series No. 12).
  3. а б Птицы СССР. Чайковые / В.Д. Ильичев, В.А. Зубакин. — М : Наука, 1988.

Література

  • Фауна України. Т. 4. Птахи: Загальна характеристика птахів. Курині. Голуби. Рябки. Пастушки. Журавлі. Дрофи. Кулики. Мартини / Кістяківський О.Б. — К. : АН УРСР, 1957.
  • Птицы СССР. Чайковые / В.Д. Ильичев, В.А. Зубакин. — М : Наука, 1988. — 416 с.
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Автори та редактори Вікіпедії
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia UK

Thalasseus sandvicensis ( الفيتنامية )

المقدمة من wikipedia VI

Thalasseus sandvicensis là một loài chim trong họ Laridae.[1]

Chú thích

  1. ^ Clements, J. F., T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, B.L. Sullivan, C. L. Wood, and D. Roberson (2012). “The eBird/Clements checklist of birds of the world: Version 6.7.”. Truy cập ngày 19 tháng 12 năm 2012.

Tham khảo


Hình tượng sơ khai Bài viết Bộ Choi choi này vẫn còn sơ khai. Bạn có thể giúp Wikipedia bằng cách mở rộng nội dung để bài được hoàn chỉnh hơn.
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia tác giả và biên tập viên
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia VI

Thalasseus sandvicensis: Brief Summary ( الفيتنامية )

المقدمة من wikipedia VI

Thalasseus sandvicensis là một loài chim trong họ Laridae.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia tác giả và biên tập viên
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia VI

Пестроносая крачка ( الروسية )

المقدمة من wikipedia русскую Википедию
 src=
Пестроносая крачка

Пестроно́сая кра́чка[2] (лат. Thalasseus sandvicensis) — вид птиц из семейства чайковых (Laridae)[1].

Описание

Пестроносая крачка длиной около 40 см, весит от 180 до 310 г, размах крыльев от 100 до 110 см. Длинный, тонкий чёрный клюв, на конце светло-жёлтого цвета. Верхняя сторона крыльев светло-серого цвета, нижняя сторона и шея белые. Верх головы и хохол на затылке чёрного цвета. Самцы и самки окрашены одинаково. Крик напоминает карканье «кэррик». Продолжительность жизни до 23 лет.

Бывший подвид пестроносой крачки Thalasseus acuflavidus сегодня считается отдельным видом.

Местообитание

Заготовка раздела
Этот раздел не завершён.
Вы поможете проекту, исправив и дополнив его.

Пестроносая крачка обитает на европейском побережье Северного, Балтийского, Средиземного, Чёрного, Каспийского морей и Атлантики. В Центральной Европе пестроносая крачка пребывает с марта по сентябрь. Зимой перелетает в Южную Европу и Южную Африку. Селится на берегах и небольших островах на мелководье, богатом кормом. Две самые значительные гнездовые колонии расположены на необитаемых островах Халлиг, Нордероог и острове Тришен, на побережье Северного моря.

Питание

Пестроносая крачка добывает корм, ныряя за ним с воздуха. Питается главным образом мелкой рыбой, а также морскими червями, моллюсками и насекомыми.

Размножение

Половое созревание наступает через 3—4 года. Пестроносая крачка предпочитает гнездится на небольших необитаемых островах, образуя огромные колонии. Период гнездования с мая по июль. Колония птиц может насчитывать от 1000 до 9000 пар, при этом на одном квадратном метре может разместиться до 10 пар птиц. Стаи птиц могут эффективно защищаться от врагов, громко крича, кружа над ними плотным облаком и поливая помётом. Гнездо — ямка величиной 20 см находится в дюнах или на отмели. Самец и самка высиживают 1—3 яйца примерно 24 дня. Через 2 дня птенцы покидают гнездо и исследуют сообща окрестности. Через 4—5 недель птенцы становятся самостоятельными, но ещё некоторое время родители приносят им корм. Приливы и человек наносят большой урон популяции.

Примечания

  1. 1 2 Coursers, noddies, gulls, terns, auks, sandgrouse : [англ.] / F. Gill & D. Donsker (Eds). // IOC World Bird List (v 8.1). — 2018. — DOI:10.14344/IOC.ML.8.1. (Проверено 22 марта 2018).
  2. Бёме Р. Л., Флинт В. Е. Пятиязычный словарь названий животных. Птицы. Латинский, русский, английский, немецкий, французский / Под общ. ред. акад. В. Е. Соколова. — М.: Рус. яз., «РУССО», 1994. — С. 92. — 2030 экз.ISBN 5-200-00643-0.
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Авторы и редакторы Википедии
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia русскую Википедию

Пестроносая крачка: Brief Summary ( الروسية )

المقدمة من wikipedia русскую Википедию
 src= Пестроносая крачка

Пестроно́сая кра́чка (лат. Thalasseus sandvicensis) — вид птиц из семейства чайковых (Laridae).

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Авторы и редакторы Википедии
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia русскую Википедию

白嘴端燕鷗 ( الصينية )

المقدمة من wikipedia 中文维基百科
二名法 Sterna sandvicensis
Latham, 1787

白嘴端燕鷗学名Sterna sandvicensis),又名桑氏燕鷗,为鷗科燕鷗屬下的一个种。

参考文献

扩展阅读

小作品圖示这是一篇與动物相關的小作品。你可以通过编辑或修订扩充其内容。
 title=
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
维基百科作者和编辑
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia 中文维基百科

白嘴端燕鷗: Brief Summary ( الصينية )

المقدمة من wikipedia 中文维基百科

白嘴端燕鷗(学名:Sterna sandvicensis),又名桑氏燕鷗,为鷗科燕鷗屬下的一个种。

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
维基百科作者和编辑
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia 中文维基百科

サンドイッチアジサシ ( اليابانية )

المقدمة من wikipedia 日本語
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
ウィキペディアの著者と編集者
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia 日本語

サンドイッチアジサシ: Brief Summary ( اليابانية )

المقدمة من wikipedia 日本語

サンドイッチアジサシ(学名Sterna sandvicensis)は、チドリ目カモメ科に分類される鳥類の一種。 アジサシの仲間。

世界中に広く生息する。


ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
ウィキペディアの著者と編集者
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia 日本語