Påfuglspinnere (Saturniidae) er en gruppe av sommerfugler som hører til overfamilien spinnere (Bombycoidea). De er store til meget store sommerfugler med store vinger i forhold til kroppen. Atlasspinneren (Attacus atlas), som kan ha et vingespenn på nærmere 30 cm, har det største vingearealet av alle sommerfuglene. Det norske navnet på familien viser til at mange av artene har øyeflekker på vingene, som tjener til å skremme rovdyr (særlig fugler) fra å angripe dem. De fleste av de rundt 2250 beskrevne artene lever i tropene, bare to arter forekommer i Norge.
Mellomstore til meget store (vingespenn 30 – nesten 300 mm) sommerfugler, vingene er store sammenlignet med kroppen. Mange arter har påfallende øyeflekker på vingene. Det er gjerne stor forskjell på kjønnene, hunnene er større, tyngre og ofte mindre fargerike enn hannene. Kroppen er kort og trinn, ofte påfallende liten, tett hårete. Hodet er ganske lite, og munndelene er tilbakedannede hos de voksne sommerfuglene. Antennene er bredt fjærformede hos hannene, smalt fjærformede hos hunnene. Ofte har hvert antenneledd fire utvekster, to på hver side. Forvingene er lange, ofte er spissen trukket ut til en krok og hele vingen mer eller mindre sigdformet. Grunnfargen er vanligvis brunlig, bortsett fra hos de lyse månespinnerne. Vingene har vanligvis påfallende mønster, for eksempel store øyeflekker eller metalliske, kileformede flekker. Bakvingene er nokså store, hos en del arter er bakhjørnet trukket ut til en lang stjert som i ekstreme tilfeller kan være lengre enn resten av dyret. Beina er ganske korte og kraftige, tett hårete. Hunnene har et tagglignende utskudd på fjerde fotledd på frambeina. Larvene er vanligvis grønne, mangler tett hårkledning men har gjerne mange oppstående, stive børster eller fingeraktige utvekster som gjerne er mer eller mindre kledt med pigger.
Noen påfuglspinnere er blant de største av alle nålevende insekter. Størst av alle er atlasspinneren (Attacus atlas), som lever i Sørøst-Asia. Den er rødbrun med sigdformede forvinger, vingene har kileformede, metalliske flekker. Sammenlignet med de enorme vingene er kroppen merkelig liten. Den kan oppnå et vingespenn på nærmere 30 cm, og har det største vingearealet av noe nålevende insekt. Siden larven kan fores med blader av selje, osp og liguster er arten forholdsvis lett å avle opp i fangenskap.
Andre meget store arter er blant andre:
En spesielt vakker gruppe er de såkalte månespinnerne, som omfatter arter fra flere ulike slekter. Disse har vinger med hvit eller gul grunnfarge, med øyeflekker, rødaktig framkant på forvingene, og bakvingene et trukket ut til en lang stjert. Vingespennet er gjerne rundt 10 cm. Denne gruppen omfatter blant andre:
De store, mer eller mindre piggete larvene lever gjerne på ulike slags busker og trær. Enkelte arter, blant annet den europeiske stor påfuglspinner (Saturnia pyri), kan gjøre skade på frukttrær. Av de norske artene lever larven av nattpåfugløye (Saturnia pavonia) på mange slags busker, særlig lyng, mens naglespinnerens (Aglia tau) larve lever på bøk, lind og eik. Noen larver har neslehår som i enkelte tilfeller kan være meget giftige og forårsake store skader om man kommer i kontakt med dem. De voksne sommerfuglene flyr både om dagen og om natten. Naglespinneren flyr hovedsakelig om dagen, hos nattpåfugløye flyr hannene om dagen og hunnene om natten, mens de fleste av de store, tropiske artene er nattflygende.
Hannene flyr omkring på let etter hunnene, som de finner ved hjelp av sine ekstremt følsomme antenner. Hunnene sitter gjerne i ro, sender ut luktstoffene og venter på at hannene skal dukke opp. Hannens antenne kan reagere på et enkelt molekyl av feromonet, og det antas at en hann kan finne en hunn på opptil 10 km avstand, noe som er viktig for disse vanligvis fåtallige sommerfuglene. Den berømte, franske entomologen Henri Fabre fant en gang en hunn av stor påfuglspinner (Saturnia pyri), en art han ikke hadde sett i området før. Han plasserte hunnen i et bur i laboratoriet sitt om kvelden, og lot vinduene stå åpne. I løpet av noen timer hadde flere titalls hanner kommet til laboratoriet.
Når larvene er utvokst, spinner de seg inn i en stor kokong av silke. Noen av de store, tropiske artene har blitt forsøkt i kommersiell silkeproduksjon. Dette foregår fortsatt, men i liten skala. Silken som blir produsert er grovere enn den fra silkeormen, men kan være ettertraktet blant annet fordi den ofte er naturlig farget.
De store, vakre påfuglspinnerartene er meget ettertraktet mellom samlere, og noen arter kan være truet av overdreven innsamling. Men mange påfuglspinnere er forholdsvis lette å avle opp i fangenskap, og kulturer er etablert av en rekke av de store artene. Man kan få kjøpt egg fra firmaer som spesialiserer seg på dette, og deretter fore opp larvene i et terrarium. Noen arter er også forholdsvis enkle å få til å formere seg i fangenskap, slik at man kan ha dem gjennom flere generasjoner. Siden larvene av påfuglspinnere er såpass store og lette å holde i fangenskap, har de også vært mye brukt i laboratorieforsøk. Særlig har larvene av cecropiaspinneren (Hyalophora cecropia), en av de største sommerfuglene i Nord-Amerika, bidratt mye til kjennskapen til hormonregulering hos insekter.
Påfuglspinnere (Saturniidae) er en gruppe av sommerfugler som hører til overfamilien spinnere (Bombycoidea). De er store til meget store sommerfugler med store vinger i forhold til kroppen. Atlasspinneren (Attacus atlas), som kan ha et vingespenn på nærmere 30 cm, har det største vingearealet av alle sommerfuglene. Det norske navnet på familien viser til at mange av artene har øyeflekker på vingene, som tjener til å skremme rovdyr (særlig fugler) fra å angripe dem. De fleste av de rundt 2250 beskrevne artene lever i tropene, bare to arter forekommer i Norge.
