Stankelbein, feifot eller myhank (Tipulidae) er ei gruppe store og tynne insekt med lange bein og karakteristisk lang snute. Dei er dei største dyra i gruppa myggar og er utbreidd over store delar av verda. Ein reknar dei som ei av dei mest primitive familiane innanfor tovengene,[1], men stankelbeina er likevel med sine om lag 10 500[2] skildra artar mellom dei største og mest suksessfulle delgruppene. I Noreg er det kjend 93 artar.[3]
Dei eldste stankelbeina me kjenner til er frå baltisk rav frå eocen og oligocen, det vil seie om lag 40 millionar år gamle;[4] artane ein finn her liknar i stor grad på dei ein finn i dag og kan klassifiserast i fleire av dei same slektene. Ifølgje den leiande verdseksperten på gruppa, Pjotr Oosterbroek, er det sannsynleg at familien først oppstod i midten av Mesozoikum.[5]
Stankelbein er holometabole insekt som lever det meste av livet som larvar. For dei fleste artane i Noreg går livssyklusen over eitt år, med nokre få to- eller fleirårige fjellartar. Dei overvintrar stort sett i tredje eller fjerde av i alt fire larvestadium. Både egg- og puppestadiet tek mellom ei og to veker kvar, og dei vaksne dyra lever i få dagar før dei døyr.
Larvane finst i mange ulike økologiske nisjar, men dei lever alle av plantemateriale. Dei langt fleste artane lever i jord, ofte av røter, men det finst òg nokre få som lever i tørre eller rotnande lauvtre-stammar. Særleg på Vestlandskysten kan dei ha store skadeverknadar på eng, der dei et grasrøter. Det er òg kjend ein del artar som lever i mose, og nokre særs få frittlevande ferskvassartar.
For mange artar er derimot ikkje larvestadiet kjend enno.
Stankelbein er store til mellomstore myggar med særs lange bein. I tillegg til vengemønster er dei viktigaste anatomiske trekka som er særeigne for stankelbeina dei forlenga ytste ledda på maxillepalpane; små ekstremitetar som sit på munndelane. Dei fleste stankelbein har dessutan ei lang snute framme på hovudet. Munndelane deira kan ikkje ta til seg anna næring enn reint flytande føde.
Som hjå andre tovenger er brystet sett saman av tre ledd, kor det mellomste er størst. Dette er òg det viktigaste, sidan det er her flygevengene sit. Tvers over har dei ei V-forma fure mellom skjelettplatene prescutum og scutum. Vengemønsteret er viktig i bestemming mange slekter og underslekter. Beina til stankelbeina er lange og brekk lett av. Nedst på skinnebeinleddet (tibia) sit det som regel tornar eller sporar; som regel eit på kvart av dei fremste beina og to på kvart av dei andre (1-2-2). Somme grupper har òg 1-1-2.
Bakkroppen består av åtte ledd med kvar sine tydelege rygg- og bukplater. Det siste, niande leddet er annleis bygd hjå hoer og hannar og ber først og fremst paringsorgana. Første kroppsledd er særs kort og andre kroppsledd er særs langt.
Stankelbein Tipulidae er den største gruppa i overfamilien Tipuloidea, som òg omfattar vintermyggar Trichoceridae, småstankelbein Limonidae, Pediciidae og Cylindrotomidae. Dei er myggar som vert kjenneteikna av å ha ei tversgåande V-forma fure i ryggen, pluss unike vengekarakterar.
Særeigne anatomiske trekk som er særskilde for stankelbeina omfattar mellom anna dei forlenga ytste maxillepalpledda og trekk i vengemønsteret. Til vanleg har dei òg 13 antenneledd mot dei andre artane i Tipuloidea som har 14 eller 16. Det enklaste kjenneteiknet som skil dei frå slektningane sine er likevel storleiken.
Innanfor Tipulidae er det særleg slekta Tipula som er stor og omfangsrik; berre i Noreg finst det 62 artar. Ein delar denne slekta difor ofte opp i underslekter.
Under følgjer ei liste over underfamiliar, med informasjon om kva slekter som finst i Noreg og med kor mange representantar. For Tipula, som er ei særs stor slekt, er det i tillegg ført opp norske underslekter. Lista følgjer Hofsvang 1986.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Stankelbein Stankelbein, feifot eller myhank (Tipulidae) er ei gruppe store og tynne insekt med lange bein og karakteristisk lang snute. Dei er dei største dyra i gruppa myggar og er utbreidd over store delar av verda. Ein reknar dei som ei av dei mest primitive familiane innanfor tovengene,, men stankelbeina er likevel med sine om lag 10 500 skildra artar mellom dei største og mest suksessfulle delgruppene. I Noreg er det kjend 93 artar.
Dei eldste stankelbeina me kjenner til er frå baltisk rav frå eocen og oligocen, det vil seie om lag 40 millionar år gamle; artane ein finn her liknar i stor grad på dei ein finn i dag og kan klassifiserast i fleire av dei same slektene. Ifølgje den leiande verdseksperten på gruppa, Pjotr Oosterbroek, er det sannsynleg at familien først oppstod i midten av Mesozoikum.
Storstankelbein (Tipulidae), også bare kalt stankelbein, er storvoksne mygg som er vanlig i de fleste naturtyper i Norge. Man kjenner omtrent 100 arter fra landet.
Kroppen er lang og slank. De fleste artene er mer eller mindre gul- eller gråaktige, men det finnes også noen som er mer fargerike, for eksempel de gule og svarte artene i slekten Nephrotoma. Forbrystet (thorax) har en karakteristisk, V-formet fure, og svingkøllene (halterer) er uvanlig lange og slanke.
Vingene er lange og slanke med mange tydelige årer. Storstankelbein kan skilles fra de andre stankelbeinene på detaljer i vingeårenettet, der åren subcosta (Sc) munner ut i radialåren (R) og ikke i costa (C). Hos noen arter har vingene svarte flekker, hos andre er de grå- eller gulfargede og ganske mange har brune tegninger. Noen få arter har sterkt reduserte vinger, særlig hos hunnene.
Hodet er langstrakt, gjerne med en lang "snute". Fasettøynene er forholdsvis små og møtes ikke i pannen. Antennene er vanlegvis nokså lange og slanke. Noen slekter, som Dictenidia, Tanyptera og Ctenophora, har kamformede antenner. Munnfølerne (palpene) er svært lange, til forskjell fra den nærtstående familien småstankelbein (Limoniidae).
Bakkroppen er lang og tynn. Hannene har komplekse ytre kjønnsorganer med forskjellige gripeorganer, pigger o.l. Disse er nyttige dersom en vil bestemme artene. Hunnene har et velutviklet, hardt (sklerotisert) eggleggingsrør, særlig utviklet hos arter som legger egg i død ved.
Larvene er mer eller mindre pølselignende med et svakt avsatt hode. Bein finnes ikke. På det bakerste bakkroppssegmentet sitter to store åndehull (spirakler), rundt disse er det ofte flere fingeraktige utvekster som er viktige karakterer om en vil bestemme artene. Mange arter lever i jorden, der noen kan gjøre skade i jord- og hagebruk (se nedenfor), men det finnes også noen arter som har larver i vann og en del som utvikler seg i død ved. De siste larvene er gjerne noe hardere enn de som lever i jord, med kraftig utviklede munndeler.
Puppen er relativt lang og slank, og man kan se omrisset av det voksne insektets organer utenpå puppeskallet : hode, vinger, bein, bakkropp etc. Litt uvanlig er det at antennene stikker opp som to horn på puppens hode.
Noen av stankelbeinartene kan gjøre en del skade i jord- og hagebruk. Det er larvene som er problemet – de spiser planterøtter og kan også gnage av unge planter i rothalsen.
Myrstankelbeinet, Tipula paludosa, er den arten som særlig skaper problemer i Nordvest-Europa. De voksne er ganske store, gulbrune på farge, med vinger som er brune langs forkanten, og flyr i juli-september. De grå larvene kan gjøre skade når de er nesten utvokst, om våren og forsommeren. Områder med fuktig, moldrik jord som drenerte myrer er spesielt utsatt. Bestandene svinger sterkt og det er bare i enkelte år at de skaper problemer. Grovt sett kan man regne med at skader er sannsynlige dersom tettheten av myrstankelbeinlarver overstiger 100 larver per kvadratmeter. Siden larvene kommer opp for å spise om natten, må eventuell sprøyting iverksettes på kvelds- eller nattestid.
Men heldigvis, de aller fleste stankelbeinartene er helt harmløse.
Det er registrert 95 arter av storstankelbein (Tipulidae) i Norge (tall fra 2006). De fleste artene tilhører den store slekten Tipula, men vi har også en del andre slekter.
Europeiske slekter, samt omtale av noen arter, i alfabetisk rekkefølge.
Storstankelbein (Tipulidae), også bare kalt stankelbein, er storvoksne mygg som er vanlig i de fleste naturtyper i Norge. Man kjenner omtrent 100 arter fra landet.
