Fjørmyggar (Chironomidae) er ei gruppe tovengjer som finst i tilknytnad til ferskvatn over heile verda. Dei liknar vanlege myggar, men ingen av artane syg blod. Særleg hannane er lette å kjenne att på dei store, fjør-liknande antennene deira.
Det er beskrive godt over 5 000 artar fjørmyggar over heile verda, men ein reknar med at det reelle artstalet er nærare 15 000[1]. 505 av dei er registrerte i Noreg. Dei ferskvasslevande larvane deira («raude mygglarvar») er økologisk viktige som byttedyr for mange ferskvassfisk, særleg i djupe sjøar.
Fjørmyggar i naturen er lettast å observera når dei svermar. Med litt trening er det ikkje vanskeleg å skilja fjørmyggsvermer frå andre svermande myggar; dei har ein raffinert flukt-åtferd som har fått danskane til å kalla dei «dansemyggar». Store svermar inneheldt store mengder med individ, og har ved fleire høve faktisk ført til brannutrykkingar. Dei kan òg vera særs plagsame, sjølv om dei ikkje stikk: Dei kan flyga inn i nase og svelg, noko som ikkje er vidare behageleg.
Svermande fjørmyggar kan somme stadar føra til større problem. I Sudan vert opptil 20 % av folket som bur langsmed Nilen arbeidsuføre fordi dei vert allergiske mot myggen og utviklar sterk astma. Slik allergi kan òg kanskje vera problematisk andre stadar. Folk som arbeider på fjørmygg-farmar, som produserer larvar som levandefôr til akvariefisk, er ofte plaga med allergi.
Fjørmyggar går gjennom fire larvestadium på vegen frå egg til vakse insekt. Desse stadia er avhengige av vatn, men ikkje alltid i så veldig store mengder. Somme artar toler særs godt tørke og/eller innfrysing.
Det første larvestadiet til fjørmyggen er ofte pelagisk (i alle fall i innsjøar). Dei vert trekt mot lys og heldt seg såleis ganske langt oppe i vatnet. Når dei først slår seg ned på botnen kan dei velje i eit breitt spekter av levesett avhengig av art. Somme et alger av stein eller vassplantar, andre grev i daudt tre, vassplantar eller ferskvass-svamp og somme lever saman med andre organismar som vårflugelarvar, sniglar eller andre grupper. Frå utlandet kjenner ein òg parasittiske former som går på fisk.
Ein finn stort sett algeetande artar på grunt vatn, naturleg nok. På djupare vatn dominerer detritus-etarar.
Når fjørmyggen forpuppar seg eller døyr, fell den harde, kitiniserte «hovudskalla» av og søkk til botnen. Analyser av botnsedimenta frå innsjøar kan difor fortelje mykje om kva slags fjørmyggar som lever eller har levd i dei. For artar ein har økologisk kunnskap om tyder dette at ein kan seie mykje om korleis tilhøva der har forandra seg over tid.
Dei fleste fjørmyggane er knytt til ferskvatn som i innsjøar og elver, men det finst artar i særs mange ulike slags vatn. Det finst artar som lever i smeltevasskanalar under snøen på isbrear i Himalaya, i havet (noko som særs få andre insekt har klart), i svovelhaldige varme kjelder med temperaturar opp i 50° C og i særs surt myrvatn.
Ein finn likevel flest artar i ferskvassmiljø. I ulike undersøkingar har ein funne så mykje som 140-250 ulike artar i ein og same sjø - Noregsrekorden ligg på 143.
Fjørmyggar er særs talrike og inneheldt frykteleg mykje næring - om lag 40 % av kroppsmassen deira er protein. Særleg i puppestadiet er fugl, fisk og rovinsekt ute etter dei. Aure i vestnorske vassdrag har eit kosthald som består av om lag 70 % fjørmyggar. Artar som stingsild og røye kan òg ha gruppa som hovudføde. Dei raude mygglarvane ein får kjøpt i akvariebutikkar er frå fjørmyggar.
Eit anna kritisk stadium er overgangen frå puppe til vakse insekt, eller frå vatn til luft. Her er det insektetande fugl som er det største trugsmålet.
Fjørmyggar høyrer med mellom dei best undersøkte gruppene systematisk sett. Likevel kan så mykje som 70 % av artane framleis vera uoppdaga. Ein delar gruppa i elleve underfamiliar:[2]
Fjørmyggar (Chironomidae) er ei gruppe tovengjer som finst i tilknytnad til ferskvatn over heile verda. Dei liknar vanlege myggar, men ingen av artane syg blod. Særleg hannane er lette å kjenne att på dei store, fjør-liknande antennene deira.
Det er beskrive godt over 5 000 artar fjørmyggar over heile verda, men ein reknar med at det reelle artstalet er nærare 15 000. 505 av dei er registrerte i Noreg. Dei ferskvasslevande larvane deira («raude mygglarvar») er økologisk viktige som byttedyr for mange ferskvassfisk, særleg i djupe sjøar.
Fjærmygg (Chironomidae) er en meget artsrik familie av mygg. De finnes i alle ferskvannsmiljøer rundt omkring i verden – de er de eneste høyere insekter som finnes i Antarktis, noen arter lever i smeltevann på isbreer, og noen få lever også i havet. Det oppdages stadig mange nye arter av fjærmygg. I tillegg finnes det en god del arter som har larvene på land. Fjærmyggene er også ofte svært tallrike, og kan danne store svermer. I bunnsedimenter kan det finnes opptil 100 000 fjærmygglarver per kvadratmeter. Fjærmygglarver er en viktig del av ferskvannsøkosystemene, både som nedbrytere og som mat for andre organismer, blant annet fisk. I Norge er det funnet over 500 arter fjærmygg.
De voksne fjærmyggene er bitte små til middelsstore mygg, 1 - 10 mm lange, med ganske spinkel kroppsbygning. Mange arter er mørke på farge, andre er livlig grønne eller gule, ofte svartflekkete. Bakkroppen er lang og tynn hos hannene, kraftig og kjegleformet hos hunnene. Beina er vanligvis lange og slanke.
Hodet er nokså lite, kortere enn bredt, med nyreformede fasettøyne som ikke møtes oppe på hodet. Punktøyne (ocelli) finnes ikke. Munndelene er lite fremtredende, disse myggene har ikke sugesnabel. Hannene har fjærformede antenner, mens antennene hos hunnene er ganske korte og sylindriske.
Vingene er lange og smale, og de fremste vingeårene er vanligvis sterkere utviklet enn de bakenfor. Noen arter har sterkt reduserte vinger eller mangler dem helt.
Larvene er vanligvis lange og tynne, sylindriske, med en liten men tydelig hodekapsel. De har et par vorteføtter på det fremste segmentet og et på det bakerste. Larver som lever i oksygenfattige sedimenter er gjerne blodrøde på farge fordi kroppen inneholder store mengder hemoglobin som hjelper dem å ta opp oksygen.
Fjærmygg finnes ned til 30 meters dyp i havet og opp til over 5000 meters høyde i fjellområder.
De fleste av artene har larver som lever i ferskvann, både rennende og stillestående, men det finnes også en god del arter som har larvene på land, i jord, i sopp, i død ved og i gjødsel. Noen arter lever også som parasitter på vanninsekter. Larvene utvikler seg gjennom fire larvestadier, denne utviklingen kan ta så lite som en uke og så mye som flere år, avhengig av forholdene.
De voksne dyrene tar trolig lite næring til seg og lever ganske kort tid. Hannene av mange arter former svermer, og hunnene ser ut til å bli tiltrukket til disse av summingen fra hannenes vingeslag. Fjærmyggene stikker ikke, men de kan av og til oppleves som plagsomme da de er veldig tallrike og har en tendens til å komme inn alle steder, som øyne, nese, munn og ører. Noen arter kan også utløse alvorlige allergireaksjoner.
I en så stor og artsrik familie finner en et stort mangfold av ulike levevis, men de enkelte artene er gjerne ganske spesialiserte. Det gjør fjærmygg til gode indikatorer på ulike miljøfaktorer. De har blitt brukt til å klassifisere innsjøer økologisk, og rester av fjærmygglarver blir brukt til å rekonstruere klimaforhold i tidligere tider, særlig temperaturforholdene etter siste istid.
Fjærmygg (Chironomidae) er en meget artsrik familie av mygg. De finnes i alle ferskvannsmiljøer rundt omkring i verden – de er de eneste høyere insekter som finnes i Antarktis, noen arter lever i smeltevann på isbreer, og noen få lever også i havet. Det oppdages stadig mange nye arter av fjærmygg. I tillegg finnes det en god del arter som har larvene på land. Fjærmyggene er også ofte svært tallrike, og kan danne store svermer. I bunnsedimenter kan det finnes opptil 100 000 fjærmygglarver per kvadratmeter. Fjærmygglarver er en viktig del av ferskvannsøkosystemene, både som nedbrytere og som mat for andre organismer, blant annet fisk. I Norge er det funnet over 500 arter fjærmygg.
