Svartfotkatt (Felis nigripes[1]) tilhører småkattene og er blant de minste nålevende kattedyr. Den finnes i det sørlige Afrika. Arten har 19 kromosompar.[3]
Hos denne lille katten veier hanner og hunner henholdsvis 1,93 og 1,3 kg i snitt.[2] Den er 36–52 cm lang fra snutespiss til halerot, og halen måler 13-20 cm. Skulderhøyden er ca. 25 cm. Hodet er forholdsvis stort. Pelsen har sorte flekker og striper på lysere bunn, med karakteristiske sorte føtter.
Svartfotkatten hører hjemme i det sørlige og sørvestlige Afrika, primært i Sør-Afrika og Namibia. Utbredelsen i Zimbabwe og det sørligste Angola er marginal. Den har vært funnet i Botswana, men ikke i senere år.[2]
Arten lever i tørre strøk – på savanne og gresstepper, i Karoo (halvørken), og i Namibørkenen og Kalahari (dog ikke i de tørrste og mest sandholdige delene). Den er funnet opp til 2 000 moh.
Atferden er på mange måter typisk for små kattedyr, men har også enkelte særtrekk. Som mange andre kattedyr er svartfotkatten et nattdyr. I tillegg er den sky, og forholdsvis sjelden. Atferdsstudiene er fåtallige, og basert på få individer.[2]
Om dagen holder svartfotkatten seg skjult i huler, ganger etter springharer eller muldvarper, uthulte termittuer osv. Det siste har gitt den det zoologisk ikke helt korrekte tilnavn «miershooptier» («maurtuetiger») enkelte steder i Sør-Afrika.[4]
Som mange andre kattedyr er arten solitær utenom paringstiden. Den har territorier, som i gjennomsnitt er på henholdsvis ca. 25 og 10 km² for hanner og hunner. Territoriet til én hann overlapper 1–4 hunnlige territorier. På kattevis markerer de territoriene ved hjelp av urin, og ved å klore opp eller gni seg inntil passende gjenstander – men også med avføring.
Motsatt mange kattedyr er svartfotkatten en dårlig klatrer. Derimot er den glad i å gå. Den er oppgitt å tilbakelegge gjennomsnittlig 5 km pr. natt på jakt etter bytte (Armstrong, 1977). En annen undersøkelse viste gjennomsnittlig 8,42±2,09 km pr. natt, mot 5,1±3,35 km for den afrikanske villkatten selv om sistnevnte er betydelig større[2].
Artens skrik er uvanlig kraftig for en så liten katt, og artsfrender kan høre skriket på lang avstand. Som andre kattedyr har den også en rekke andre lydytringer.
Som andre små katter har svartfotkatten – også de voksne – en del naturlige fiender: Større rovdyr (større kattedyr, villhunder osv.), store rovfugler og slanger.
Svartfotkattens spiseseddel og jaktteknikk er typisk for små kattedyr. Den pleier å smyge seg innpå byttet, men kan også ligge og lure utenfor en gnagergang. Av fugler er bakkerugende arter mest utsatt, men svartfotkatten kan også ta fugler i flukt.
Den beskjedne størrelsen gjør at svartfotkatten hovedsakelig tar små dyr. Menyen varierer likevel mye, avhengig av hva som finnes på stedet, trolig også av individuelle vaner og ferdigheter. På spiseseddelen står først og fremst små pattedyr, dernest småfugl. En undersøkelse viste at gnagere og spissmus utgjør 55 % av dietten, og småfugl 20 %.[5] Et 6-års feltstudium av 17 individer i Sør-Afrika viste at av 1725 byttedyr, fordelt på 55 arter, utgjorde små pattedyr (5–40 g) 39 % av biomassen, småfugl (<40 g) 16 %, større pattedyr 33 %, større fugl 10 %, amfibier og reptiler 1 %, og virvelløse dyr 1 %.[2] Svartfotkatten kan også ta betydelig større byttedyr, som hvitskafttrappe og kapphare - men dette synes å forekomme nokså sjelden. En legende som hevder at den kan drepe sjiraffer ved å kutte halspulsåren på dem, tilhører de mindre troverdige innen sjangren, men sier noe om svartfotkattens ry for mot og villskap. Kanskje historien har opphav i at noen har sett en slik katt ved et sjiraffkadaver. Den kan iallfall spise av kadavere. Sikkert er det at den forsvarer seg kraftig hvis det trengs. Fysiske lover gjør dessuten at en liten katt under ellers like forhold er kjappere enn en stor, og at den derfor kan virke hissigere – og at den trenger relativt mer mat. Svartfotkatten er da også kjent som en storspiser; en hann kan spise opptil 450 g på ett døgn[6], selv om gjennomsnittet er beregnet til 250 g (Sunquist & Sunquist 2002). Den store matlysten kan delvis ha sammenheng med at arten (i likhet med sandkatten) helt eller nesten klarer seg uten vann ved å utnytte vanninnholdet i maten. Dette er en ypperlig tilpasning til tørre strøk, i tillegg til at katten er mindre utsatt for fiender ved vannhullene.
Små pattedyr har ofte raskere livssyklus og kortere levetid enn større, men svartfotkattens utvikling er ikke raskere enn hos de større artene i slekten. Hunnen går drektig i ca. 65 dager, omtrent som andre småkatter. Hun yngler om sommeren (oktober–mars) og får 1–4 unger, oftest to. Kullene er gjennomgående mindre enn hos de fleste andre kattedyr. Til gjengjeld er ungene relativt større, for med en fødselsvekt på 60–90 gram er de 2–3 ganger så tunge som f.eks. nyfødte sandkattunger. Hunnen får av og til to kull i løpet av sommeren.
Som andre kattunger blir ungene født blinde og hjelpeløse. De kan gå innen to uker, begynner å ete fast føde etter en måneds tid og er avvent etter ca. to måneder. Etter fem måneder kan de klare seg selv, men kan følger moren litt til. Kjønnsmodne blir de først etter ca. 20 måneder.[7]
Svartfotkatten kan bli opptil 13 år[7].
Det er beskrevet to underarter: Den mindre og blekere nominatformen F. n. nigripes i den nordlige delen av utbredelsesområdet, og den litt større og mørkene F. n. thomasi i de sørøstlige områdene.
Svartfotkatten synes å være forholdsvis sjelden, og IUCN vurderer arten som sårbar. Bestanden er anslått til færre enn 10 000 kjønnsmodne individer og ser ut til å avta.[2] Arten er fredet i Sør-Afrika og Botswana. Den er likevel utsatt for feller og gift beregnet på andre dyr. En farligere trussel er – som for de fleste ville kattedyr – tap av habitat.[5]
Svartfotkatt (Felis nigripes) tilhører småkattene og er blant de minste nålevende kattedyr. Den finnes i det sørlige Afrika. Arten har 19 kromosompar.
