الأسماء في صفحات التنقل
Cylindraspis er en utdødd slekt av store skilpadder, som levde på øygruppen Maskarenene i Det indiske hav.
De utgjorde en egen utviklingslinje, og var ikke spesielt nære slektninger av andre kjempeskilpadder på isolerte øyer, som Dipsochelys på Seychellene, og Chelonoidis på Galápagos. Da Maskarenene ble oppdaget på 1500-tallet, var bestanden av skilpadder svært stor. Skip begynte å legge til på øyene for å ta ombord skilpadder, slik at mannskapet skulle få ferskt kjøtt. Fangsten utviklet seg til en rovdrift, som ble slutten på Cylindraspis-skilpaddene. I 1725 var de borte fra Mauritius, i 1795 forsvant de fra Rodrigues, og rundt 1830 døde de siste ut på Réunion.
Hos alle tre grupper av øylevende kjempeskilpadder har skallet utviklet seg på tilsvarende måte. Skallet er blitt tynnere og lettere, åpningene foran og bak er større, og bukskjoldet (plastron) er mindre. Dette skyldes at presset fra predatorer er borte, samtidig som konkurransen fra artsfrender om næring er sterkere.
Arter med normalt hvelvet skall har en fordel når de skal ta seg fram i tett vegetasjon. Arter som lever på tørre øyer, har derimot ofte utviklet et sadelformet skall, og en lang hals, så de kan strekke seg etter høythengende vegetasjon. På Mauritius og Rodrigues levde én art med sadelformet skall side om side med en annen art med normalt skall.
Cylindraspis er en utdødd slekt av store skilpadder, som levde på øygruppen Maskarenene i Det indiske hav.
De utgjorde en egen utviklingslinje, og var ikke spesielt nære slektninger av andre kjempeskilpadder på isolerte øyer, som Dipsochelys på Seychellene, og Chelonoidis på Galápagos. Da Maskarenene ble oppdaget på 1500-tallet, var bestanden av skilpadder svært stor. Skip begynte å legge til på øyene for å ta ombord skilpadder, slik at mannskapet skulle få ferskt kjøtt. Fangsten utviklet seg til en rovdrift, som ble slutten på Cylindraspis-skilpaddene. I 1725 var de borte fra Mauritius, i 1795 forsvant de fra Rodrigues, og rundt 1830 døde de siste ut på Réunion.
Hos alle tre grupper av øylevende kjempeskilpadder har skallet utviklet seg på tilsvarende måte. Skallet er blitt tynnere og lettere, åpningene foran og bak er større, og bukskjoldet (plastron) er mindre. Dette skyldes at presset fra predatorer er borte, samtidig som konkurransen fra artsfrender om næring er sterkere.
Arter med normalt hvelvet skall har en fordel når de skal ta seg fram i tett vegetasjon. Arter som lever på tørre øyer, har derimot ofte utviklet et sadelformet skall, og en lang hals, så de kan strekke seg etter høythengende vegetasjon. På Mauritius og Rodrigues levde én art med sadelformet skall side om side med en annen art med normalt skall.
